De pedagogiske vottene

Mitt bidrag til den nye e-boka Flere votter fra eventyrskogen er Geitekillingen som kunne telle til ti, et passende par votter før det store Prøysen-året bare er et minne. 

Da jeg viste dem fram for dem andre i Vottelauget syns de grisen var litt rar.
- Hvilket dyr er det? kom det unisont. 

En skikkelig streng gris, det der! I tillegg så syntes det at tomlene var noe uheldig plassert også. 
Tilbake til tegnebordet. 

Teststrikka av Tori, modellert av Frida

Men jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet, også julegrisen. Et par votter som passer en førskolelærer, kanskje? 

De avbilda vottene er strikka i Malsen og mors Shetland Soft, som gjør dem tynne, kanskje som overgangsvotter, eller finere byvotter på en mild vinterdag? De har en enkel ribbemansjett. 

Siden de to vottene har forskjellig mønster blir det kanskje lettere å strikke vott nummer to. Dette er en damestørrelse, men med litt tykkere garn (Rauma Mitu? Finull?) så vil den lett passe en herre. 

Skogmennesker

På tur i skogen på søndag gikk jeg og funderte på det, fins det skogmennesker (og da i motsetning til utsiktsmennesker)?
Bakgrunnen er at jeg er gift med en som "hater" østlandsskogene; vi kan ikke gå én tur uten at han nevner at det er kjedelig, det er formålsløst, for ikke å snakke om meningsløst, å gå turer i Oslo-området.
- Man kommer jo ingen sted!

(Han glemmer at man ofte kommer til en seter med boller, vafler, kaffe og do da.)

Det er ikke det at jeg har noe imot utsiktsturer. Jeg er veldig glad i utsiktsturer jeg også, og jeg skjønner tankegangen om at det gir et mål: Opp en topp, ned en topp. Men det er det jo å gå til Ullevålseter, Frognerseteren, Linderudkollen og Lilloseter også da, et mål.

Jeg er veldig glad i gå i skogen, og har imotsetning til mannen min en utrolig god stedsans. Jeg kan ha vært ved nordsiden av ett tre én gang, og kommer jeg sørfra kjenner jeg igjen treet. Ikke at jeg alltid finner tilbake til treet, altså, men jeg kjenner meg igjen. For meg er en skog et sted jeg beveger meg fritt og uredd i. Jeg syns skoger er interessante, inviterende og spennende.
Og -
- Tenk om jeg finner sopp!

Vottelauget har i dag gitt ut ny e-bok i serien Votter fra Eventyrskogen  

Eller tenk om jeg skulle finne et vakkert lys, et stolpebryn (en sånn åpning med høye furuer som ser ut som greske tempelsøyler), en avrunda høyde eller en sti som har en interessant bøy?

Eller en stamme som har falt. Den stammen vil for alltid være forbundet med stedet jeg fant den, på søndag. Stien, trærne på andre siden, lysløpa ved siden av, den svake hellinga mot det bratte fallet. Kanskje andre med samme stedsans som jeg har kjenner igjen denne stammen med én gang?

Jeg personlig syns det å gå i skogen er å gå inn i meg sjøl, så ja, jeg tror at noen av oss er mer skogmennesker enn utsiktsmennesker. Og derfor tror jeg også at det er der eventyrene kommer fra. Uten skoger, ingen eventyr.

Vottene Skogfeens hage av Tori Seierstad - strikka i Finull.

Det er ingen som sitter på en topp og lager eventyr om Grantreet, om Skogfeen, om Askeladden, om Geitekillingen, om Eventyrløv, om Askepott og om Heksas hus - som i tillegg lå langt inni skogen. Kanskje Grantreet og Geitekillingen skiller seg ut blant disse, kanskje det til nød er mulig å sitte i en leilighet i en storby og tenke ut et eventyr, men vis meg den som går opp til en topp og tenker ut skumle varelser.

Jeg ser ut til å ha Naturvernforbundet på min side i saken. Hva tror du, hører eventyrene og skogen sammen?  

Koftevogntepper

I disse koftetider, har du sett jeg har et par vogntepper som er laget av gamle, norske mønstre?
Det ene teppet, Valdresmarsjen, er et teppe satt sammen av border fra boka til Annichen Sibbern Bøhn, Norske strikkemønstre fra 1929.

Den er ikke til salgs som enkeltmønster, bare som en del av e-boka mi med 6 vogntepper. Modellen som er avbilda er strikka i Wollmeise, derfor har den også stoff på baksiden. Superwash-behandla garn er utrolig vakkert og praktisk som gaver, men trådsprangene på baksiden hekter seg lett fast i ting det ikke skal hekte seg i.

I motsetning til ubehandla ull, der trådsprangene vil tove seg lett på baksiden ved bruk. Det andre  vognteppe med koftemønster er uten stoff, og det selger jeg som frittstående mønster også, til 37,50. Det er Osloteppet, basert på et gammelt koftemønster som heter Oslokofta.

Det er strikka i Shetland Soft og er lett som en fjør. Men fortsatt varmt fordi det er strikka i mønsterstrikk.

Og så har jeg et mønster til, Åh, Vestland, Vestland, men det får bli omtalt en annen gang - jeg har glemt å publisere det mønsteret.  

Kofteboken

Jeg lurer på om det er andre som er like forvirra som meg over at det nettopp er kommet ut to bøker på norsk som begge to omtales som kofteboka? Og så vidt jeg skjønner har de konkurrert litt med hverandre om å komme ut samtidig eller tidligere enn hverandre også?

Først en bok på Embla forlag, Norske Kofter. Det er et bla-eksemplar her, og redaktør er Karen Marie Vinje. Siden jeg ikke har sett i boka kan jeg ikke si så mye om den bortsett fra at det er 39 koftemønstre og at den kan kjøpes på Haugenbok.no for 261 kroner.

Fra lanseringa av Kofteboken på Husfliden i Oslo, Lene H Samsø til venstre, Liv Sandvik til høyre

Den andre boka heter Kofteboken og er utgitt på forlaget Sandvik & Samsø. Jeg var på lanseringa av boka for et par uker siden, men har også fulgt denne boka på en helt annen måte, fra start til slutt, og har et mye mer personlig forhold til denne kofteboka. Så er det sagt.

Og det er gledelig å høre at første opplag på 7000 eksemplarer er utsolgt. Og det er denne boka jeg har lyst til å skrive om.

Boka begynte som et eventyr. Som de skriver i forordet: Noen kofter hang over en stol i en livsstilblogg. Så blei det en facebook-gruppe, kanskje en av de større og mer aktive? Så blei det jakt på kofter, på navn, på hjelp, på forlag - for til slutt å komme ut på eget forlag, november 2014.

Under hovedkapitlene er det 31 koftemønstre, og i flere variasjoner. Det er kofter med rundfelling, med montering, ovenfra og nedenfra, herre, dame, barn - for unge damer, for eldre damer, for smale, for runde. Det er raglan og det er klassikere og klassikere i nye, spreke fargevalg. Det er både gensere for dem som ikke har lyst til å klippe, og det er kofter og monteringsanvisninger, og det eneste som ikke er representert er innstrikka ermer.

Men selv om det er så stort matfat med så mye å velge mellom, føles boka som en helhet.

Bildene er bra, noen av dem er nydelige. Fine detaljer, fine fargealternativ, fine miljøskildringer og alt på godt papir så både mønstrene og modellene kommer til sin rette. Bare en sånn liten detalje som bildet på side 100 - der hårspenna har samme farger som kofta. Jeg blir god og varm inni meg over en sånn helhetlig gjennomføring.

Det er både mønstre og egne sider med tips og kulturhistorie: Farger og fasonger, Border med blomster og blader som peker tilbake til Annichen Sibbern Bøhns bok fra 1929. Og litt om Eskimo og Folkets favoritter - alt dette setter de utvalgte mønstrene inn i en 100 år gammel historisk ramme. Om jeg skal peke på noe jeg savner er det om tidligere bruk av ull (flere av modellene er strikka opp i uvante garnkvaliteter som alpakka og kamgarn), og hvordan vi kanskje bruker kofter annerledes i dag.  

Er dette en bok for nybegynnere? Siden jeg ikke er nybegynner sjøl er det litt vanskelig spørsmål å svare på, jeg syns jo alt er lett … Det kan i hvert fall sies at det er mer hjelp å få i denne boka enn det er i de gamle mønstrene som tok for gitt at strikkeren hadde erfaring fra før av. Det er 4 sider med tips til å begynne med, og en helt egen del med rundfelling og strikking ovenfra. Heldigvis også med tips hvordan øke pent hvis det er en ny teknikk. Siden jeg sjøl foretrekker å strikke ovenfra blei jeg veldig glad da jeg oppdaga det i denne boka, og det var faktisk utslagsgivende for meg å kjøpe den. I tillegg liker jeg veldig godt at Sandvik og Samsø har valgt både horisontale og vertikale knappekanter, i tillegg til et par jeg ikke kjente til fra før av ("forkant" og uten noe som helst) - siden jeg har strikka en del er det flott å lære noe nytt.

Er det noe jeg savner og som jeg tenker kunne vært et godt hjelpemiddel til en fersking er et eget kapittel om montering. Jeg tenker særlig på den forkanten som beskrives på Seljordkufta (s. 165); noen gode illustrasjoner der hadde vært gull verdt.

Personlig syns jeg dette allerede er en klassiker. Jeg veit sånt forandrer seg, og jeg skal se om jeg husker det igjen om et par-tre år, og komme tilbake og fortelle hva jeg mener da. Når jeg endelig har fått strikka opp noen av dem.

Siden den er utsolgt kan jeg ikke rope: Løp og kjøp, men jeg kan si:
- Når den kommer i handel igjen etter jul, løp og kjøp!

Så - strengt tatt heter ingen av bøkene kofteboka (men jeg skulle ønske en av dem faktisk het det).

Damegenseren ∏54

Til bursdagen min i fjor fikk jeg to nøster mursteinsrød Rasmilla tynn ull fra Fibula. Jeg syns hun er modig, å gi en garnholiker garn er en risky bisniss. Men hun kjenner meg vel godt da?
Og jamen kunne de ikke brukes da jeg skulle lage meg en tilpassa genser, strikka ovenfra med provisorisk opplegg (se forrige post).

Det blå garnet er Geilsk tynd uld (288 m/50 gram), kjøpt hos Karmin i Kristiansand i våres. Løpelengden er mindre enn Rasmillas (350 m/50 gram), men de fungerte veldig bra sammen. Jeg kjenner at Rasmilla er tynnere når jeg strikker med det, men som bildene viser syntes det ikke.

Herligheten er strikka ovenfra, med provisorisk oppleggskant. Etter at jeg hadde delt for ermer og bole (og sjekka at det passa meg og min kropp) plukket jeg opp de maskene jeg hadde lagt opp provisorisk på en tråd. Jeg strikka rillestrikk her også, akkurat som jeg planla for nederst på ermene og bolen. Jeg blei veldig overraska da jeg hadde strikka et par omganger. Okay, så brukte jeg en pinne som var ett nummer mindre enn genseren (3 mm i genseren, 2 mm i halskanten), men jeg måtte bare strikke et par omganger til med rillestrikk for at den skulle passe. Jeg hadde trodd at jeg skulle strikke mange omganger i og med at jeg la opp så mange som 100 masker til halsen.

Så, det lønte seg absolutt for meg med provisorisk oppleggskant. Hadde jeg lagt opp mindre og strikka ovenfra og ned uten provisorisk opplegg ville den faktisk blitt for trang - dét ville blitt veldig kjedelig!

Ermene har en litt lenger rillekant nederst, og den er også a-forma og litt korte sånn at jeg kan bruke genseren med pulsvanter under om vinteren og ingenting for lufting om sommeren. Bolen er også a-forma med nesten 30 masker mer nede ved hoftene enn oppe ved brystene. Genseren kunne vært litt lenger, men dessverre hadde jeg ikke mer garn - de siste 15 maskene nederst måtte jeg felle med Malsen og mors Shetland Soft ;)

Jeg er spesielt fornøyd med forminga med de forkorta pinnene bak i nakken, og hvordan de fungerer som dekorative elementer oppe på salen. Det er ikke nødvendig med noe mønsterstrikk her, stripene og de forkorta radene er dekorasjon nok.
Hele genseren veier 172 gram, den er supertynn og enkel - jeg tror at dette kan bli en fin genser jeg kan bruke i mange sammenhenger.

Strikketeknikk: Provisorisk opplegg

Hvorfor ønsker man provisorisk opplegg, hvorfor ikke bare strikke i vei? Det er i mange forskjellige situasjoner man kan trenge provisorisk opplegg, for eksempel hvis man strikker en jakke eller genser. Og metoden kan brukes både når man strikker nedenfra og opp og som jeg skal vise her, ovenfra og ned.

Jeg ønsker å lage en genser ovenfra og ned uten at jeg har laget en prøvelapp med strikkefastheten min. Derfor veit jeg heller ikke om jeg skal ha 60 masker i vrangborden for at den skal sitte fint rundt halsen, eller om jeg trenger 80 masker. Hvis jeg - som jeg gjør her - legger opp 88 masker provisorisk kan jeg når genseren er ferdig plukke opp maskene og felle vrangborden til å passe meg rundt halsen.
I tillegg kan jeg bestemme om jeg ønsker en høy hals, noe jeg er litt usikker på, eller bare en smal en. Og for det tredje kan jeg se om jeg har nok garn til å bruke den fine oransje som jeg kanskje har litt lite av. Særlig hvis jeg også ønsker at vrangborden skal bli litt høy.

Når jeg har lagt opp de 88 maskene kan jeg strekke åpingen litt og kutte garnet - det er ingen grunn til at jeg skal ha med hele nøstet videre. Men selve den rosa tråden lar jeg stå i fram til jeg skal strikke halsen til slutt. Jeg kommer tilbake til den delen om noen dager.

Selfiene kom, så og vant

For snart en måned siden utlyste jeg en strikkejakke-konkurranse på Instagram. Jeg syns det er artig at jeg som ikke er på Instagram (og ikke skal tilbake dit) kunne holde en konkurranse der - hurra for teknologien.

Så gjorde jeg det bare fordi jeg kunne? Instagram er en utrolig kanal for å vise fram strikketøyet sitt. Og for designere å vise fram sine nye mønstre. Paelas-jentene viser det gang på gang for eksempel. Derfor gjorde jeg det, fordi jeg ville vise fram et lite hjørne vår verden.

I Stavanger i helga fikk jeg hjelp av en nedsatt jury og sammen kom vi fram til at det var Sofies fortelling som skulle få den gjeveste prisen.

 Flott kofte hadde hun også!

Raglan hit og dit

På gruppa mi på facebook (med pinner, bli gjerne med hvis du er på fb) diskuterte vi raglansømmer. Ja, vi er litt nerdete. Jeg blei inspirert til å strikke opp noen prøvelapper på de forskjellige teknikkene, og jeg passa på å ta bilder og sammenligne for seinere referanse.

Først de raglansømmene som har 1 maske vrang i midten:

I mønsteret vi diskuterte sto det at de maskene som skulle strikkes sammen skulle peke mot midtmaska, som skulle være vrang. Det vil si SSK (som lener seg mot venstre), 1 vrangmaske og 2 masker sammen (som lener seg mot høyre).
Som syntes (bildet over) blir raglanen nesten usynlig, bortsett fra midtmaska - som kanskje er litt mer synlig her siden jeg har dampa prøvelappen. Jeg veit ikke med deg, men personlig blir jeg litt forstyrra av at det ene maskebeinet i begge fellingene liksom lener seg over det andre.

Sjøl ville jeg ikke valgt å følge mønsteret her, jeg ville ha strikka 2 masker sammen, 1 m vrang og SSK (bildet over). Da får raglanen en vertikal linje, den syntes der maskene er strikka sammen.

Her er et bilde som sammenligner de to teknikkene.

Raglansøm med 1 maske rett i midten:

Igjen en raglan der selve raglansømmen blir noe usynelig, bildet over. Igjen syntes det ene maskebeient i hver felling som en skrå strek som liksom lener seg over hele maska, i hvert fall på nærbilder som dette.

Igjen personlig, jeg ville valgt å strikke som over, der raglansømmen blir synlig og maskene er reinere. Denne fellinga syns jeg personlig er den peneste, og er den jeg henviser til i mine mønstre. Av og til velger jeg å ha to rettmasker mellom fellingene, men flere syns at da blir raglanen litt for bred. Det er en smaksak.

Og her er et bilde (over) som sammenligner de to teknikkene, med 1 rettmaske i mellom fellingene.

Her er alle prøvelappene sammen, bildet under. 

Jeg er enig i at dette blir et personlig valg, men det kan være greit å vite hvordan de forskjellige fellingsmetodene ser ut - før man begynner å felle til raglan.  

Nytt barnejakkemønster

Ikke helt som planlagt, men et mønster er et mønster, ikke sant?

Ingers teststrikk i 5 år og Hifas Ask

For en stund siden dukka denne jakka til UnderbaraClara opp på facebook. En veldig vakker jakke, i veldig vrakre farger. Man kan vel kanskje si det er fargene som gjør jakka, mønsteret er jo relativt tradisjonelt.

Anns teststrikk i Jamieson's of Shetlands Spindrift. Jakka i str 3 år veier 150 gram 

Jeg ønsket å lage mønster til jakka, jeg tok til og med kontakt med Clara (men fikk aldri noe svar). I sommer kjøpte jeg Finull på Åndalsnes og var godt i gang. Men, så kom tvilen over meg. Det ville bli en veldig mønstrete jakke. Fin på ei vakker jente på knapt noen og tyve, men en middelaldrende dame?
Så, jeg feiga ut og laget en barneversjon i stedet.

Camillas teststrikk i størrelse 9 år og Shetland Soft

Og nå kommer barneversjonen, barnejakka Land og strand, i 5 størrelser, fra 1 år til 9. Den er teststrikka av 4 stykker i forskjellig garn i tillegg til meg sjøl, og det syns jeg var veldig moro: Spindrift, Ask, Finull og Shetland Soft. Dette er ei jakke som trygler om å bli strikka i restegarn.

Vigids' teststrikka jakke i 1 år og Finull

Bortsett fra hovedfargen der det trengs under 100 gram i alle 5 størrelsene så brukes det mindre enn 50 gram av de 7 andre fargene - bortsett fra at Inger melder at det trengs 60 gram i KF7 i Ask i 5 år. Men legg til en farge til, bland og lek deg med farger - jakkene er superlette og tynne mellomlagsplagg. Jeg gleder meg til å se den i flere fargevariasjoner.

Sponas nydelige jenteutgave i 5 år og restegarn av Tove, Finull og Askeladden. 

Du kan kjøpe mønsteret her. Det koster 30 kr og så legges det til 25 % i MVA for norske strikkere på Paypal.

Lek og arbeid hånd i hånd

Det er ikke til å komme bort fra, gleden med å gi ut (delta i e-) bok er å se at det inspirer folk til å strikke det vi har brukt dager, uker, måneder på å lage mønster på. For en idé er bare det, en idé - inntil alt arbeidet starter. Jeg sier ikke at vi har hatt det vondt, vi 8 i Vottelauget som har jobba fram e-boka vår. Jeg bare sier, det er veldig mye jobb. Og da er det så godt å se at andre plukker opp ideen og legger til sitt eget arbeids sved. Eller hva man nå gjør?

Auds kjempeskumle Nøkken

Da jeg så Meretes (monstermønster) forslag til vottemønster tenkte jeg at det var sååååå typisk henne. Selvfølgelig var det et monster og selvfølgelig var det humor.

Anns lekende Sandnøkken 

Auds superskumle votter blei annektert av en datter i militæret. Jeg lurer på hvem hun skal skremme?

Nøkken er ett av sju strikkemønstre i boka Votter fra Eventyrskogen som Vottelauget (8 lekne, arbeidsomme strikkedamer) ga ut 14. oktober i år. Du kan kjøpe hele boka for 75 kroner her. 

Eureka!

For en evighet siden (4-5 år?) hadde jeg en diskusjon med verdens flinkeste svenske mannlige strikker, Ivar Asplund. Vi snakka strikkegeek, det vil si språket for oss veldig interessert i strikking; vi snakka latvisk flette.

Jeg hadde strikka denne votten og denne latviska fletta, de to fargene i sjøgrønt og hvitt som går som piler bortover helt nederst på mansjetten.

Mansjetten på votten Latvian Mittens #8

Hvorfor i all verden fikk jeg ikke de bumpene i midten som en latvisk flette skal ha (se bildet under)? Jeg spurte blant annet Ivar som var på latvisk flette-kjøret på den tiden, og vi fant aldri ut av det. Han hjalp meg til andre kilder og andre kilder kunne heller ikke si hva som hadde skjedd.

Og i all hemmelighet likte jeg faktisk min flette best - jeg skulle bare ønske jeg skjønte hva jeg hadde gjort.

I sammenheng med utgivelsen og promoteringa av boka Votter fra Eventyrskogen prøvde jeg meg på latvisk flette igjen, det er en stund siden. Ved siden av at det er en vakker detalje i vottene er fordelen helt opplagt, mansjetten ruller seg ikke opp enda det ikke er vrangbord.

Mansjetten på votten Blåbærskogen 

Og det er en enkel detalje når man først har lært den:
1. omg: *1 m rett i kontrastfarge 1, 1 m rett i kontrastfarge 2* ut omgangen
2. omg: Ha trådene foran arbeidet, og strikk *1 m vrang i kontrastfarge 1, 1 m vrang i kontrasfarge 2* ut omgangen, mens man passer på at man hele tiden snurrer trådene konsekvent én vei.
3. omg: Ha trådene foran arbeidet, og strikk *1 m vrang i kontrastfarge 1, 1 m vrang i kontrasfarge 2* ut omgangen, mens man passer på at man hele tiden snurrer trådene konsekvent motsatt vei av omg 2.

Men så begynte mine små grå og jobbe. Hva gjør egentlig den første omgangen? Hva er meninga med den? Jepp, du har kanskje gjetta det, det er den som skaper bumpene i midten.

Så da var det bare å lage en vott uten den første omgangen, og sånn blei det da. Jeg sier ikke at den ene metoden er bedre enn den andre, bare at det er morsomt å kunne velge sjøl hva man ønsker - når man veit hva man holder på med. 

Selfiene kommer!

Uhu, det er allerede endel selfier på Instagram med hashtaggen medpinnerstrikkejakke, hurra!

Men jeg er litt usikker på denne, det ser ut som om Guros datter blir tatt bilde av. Hvis hun ikke har en fjernkontroll i hånda da? He, he, alt for å være med i konkurransen om høstens beste strikkejakkeselfie?

Bli med, se forrige post hva som skal til. Det er lov å jukse. Det beyr ikke at du vinner, men du blir ikke arrestert :D 

Konkurranse strikkejakkeselfie

Strikking er nært knytta til Instagram (#strikking, #strikkingpåhjernen, #strikkingergøy, #knitting, til og med en egen #pinneguri - siden jeg ikke er på Instagram bruker jeg nettstedet Iconsquare til å holde meg oppdatert), det er der De Unge er.

Jeg liker best de bildene der jeg ser litt av ansiktet, da blir det på alle måter hyggeligere.

Loppeselfie med Sol

Hvem kan motstå et smilende ansikt?

Loppeselfie med C.

Hvem kan motstå en fargerik bakgrunn?

Loppeselfie med Ellen

Hvem kan motstå et venninnebilde?

Sinnasauselfie med Marion og Gøril

Så hva med en liten konkurranse?

Konkurransen går på Instagram, du må altså være medlem der. Ta et bilde av deg sjøl i en strikka jakke. Det trenger ikke å være noen av mine design, men du får ekstra varme tanker hvis du gjør det. Jeg veit lyset ikke er perfekt nå, men med litt filter og sånt fikser du på det. 

Tagg bildet ditt med #medpinnerstrikkejakke. Har du allerede blitt presentert her så legg det inn igjen hvis du vil være med i konkurransen, med #medpinnerstrikkejakke (= med pinner strikkejakke). 

På Strikkehelgen i Stavanger 14.-16. november får jeg noen til å hjelpe meg å velge det beste bildet som får en stor pakke i posten. Så, aller siste dato er før midnatt 16. november. Du kan laste opp så mange bilder du ønsker, med forskjellige jakker, du kan bruke filter og du må vise litt av ansiktet ditt. Det kan være flere i bildet, men det trenger ikke. Det endelige valget tas på grunnlag av hva jeg og de jeg får hjelp av liker - høyst personlig dommeravgjørelse med andre ord.  

Nysgjerrig på Votteboka?

Neste torsdag, torsdag 30. oktober, er jeg blitt hanka inn av Oslo fylkeshusflidslag til å fortelle om e-boka Votter fra eventyrskogen, e-boka som Vottalauget ga ut i forrige uke.

Og selv om jeg har vært med på e-boka, så har jeg ikke strikka alle vottene. Det går jo fint å presentere en e-bok på skjerm, vise fram hvem vi åtte bak boka er, hvilke mønstre og hva slags hjelp det er å finne i den. Men det er noe eget med å vise fram vottene da.

Så jeg begynte liksågodt å strikke opp de vottene jeg ikke har.

Først ut er Knitnettys Blåbærskogen. Jeg strikker den i restegarn av Kauni, jeg er usikker på om det er en tidligere oppdelt regnbuefarge, eller om det er en annen Kauni som har sånne farger? Uansett, det trengs bare noen gram av hver farge så dette er ideelle restegarnvotter. Jeg strikker min på pinner 3 mm. Boka har en veldig god forklaring på hvordan de latviske flettene skal strikkes.

Siden jeg bare trenger én av hver vott kunne jeg kjapt fortsette på neste mønster.

Dette er starten på Silkesauens Reveenka, i damestørrelse. Jeg likte veldig godt den originale utgaven med sennepsfarget bunn og dyrene i "sine" farger så jeg har prøvd å legge meg tett opp til forslaget i e-boka. Og siden jeg strikker litt løsere enn oppgitt strikkefasthet gikk jeg til lageret av Jamieson's of Shetland, Spindrift. Ulven er kanskje blitt litt mer en snørev, men det gjør jo ingen ting?
Her har jeg brukt 2,5 mm i mansjetten og 3 mm i selve votten.

Du er hjertlig velkommen til å komme innom Bondeheimen i Oslo torsdag 30. oktober.

Og - vi lodder ut ett eksempel av e-boka og tre nøster garn blant dem som dukker opp. 

Vi skal være nede i kjelleren, og jeg begynner å snakke kl 19, men vi er nok flere som kommer før og strikker sammen først.