Med pinner til Stockholm

Denne gangen har teppet pinnene tatt meg til høstvakre Stockholm.

Planen var blant annet å få tak i mer dop, eh, garn. Rettere sagt Visjögarn. Da er jeg i gang med planlagt Textura - voksenversjon.

Nesten 1,5 kg garn

Og det er jo ikke mulig å reise til garnmekka uten å treffe andre pinnefolk. Maria tromma sammen en liten gjeng, blant annet inspirerende Asplund som jeg har møtt før. 

På bildet over ligger det en liten pusete ting på bordet, nemlig denne veska i sauepels.

Er den ikke fin? Siden jeg har bestilt noen av dem blir det nok mer snakk om den seinere, jeg falt pladask i hvert fall.


Og fra en favoritt-Asplund til en annen, Gunnar Asplund, min favorittarkitekt.  Og kanskje en av de største, men mest undervurderte, av de modernistiske arkitektene (men det er en annen historie). Arkitektene Asplund og Sigurd Lewerentz samarbeidet i mange år om grav- og minnestedet Skogskyrkogården - en av veldig få moderne prosjektet er kommet på UNESCOs verdensarvliste (1994).

To arkitekter i en smekk: Fra det modernistiske kapellet til Asplund til Almhøyden til Lewerentz

Vi brukte en hel dag der. Det er en kort t-banetur med eget stoppested litt sør om Stockholm sentrum. Ikke bare var vi veldig heldig med været, men siden det var Allhelgen-uke fikk vi også omvisning (de stenger ellers de offisielle omvisningene i september) med mulighet til å se inni de forskjellige kapellene på området. Det er fem, vi besøkte 3.

Oppstandelseskapellet til Lewerentz. Det ser ikke sånn ut kanskje, men det er et svært modernistisk og originalt bygg fra 1925.

Skogskyrkogården er et stort landskapsområde, egentlig et kulturlandskap, en park. Mange brukte det som sitt uteområde tydeligvis, vi så både joggere og barnefamilier på trilletur.

Og det er Sveriges største begravelsesplass (og en vakker minnelundshøyde). Men det er utforminga og den gjennomtenkte helhetsplanen til Lewerentz og Asplund som gjør den så berømt. Her vokser det høye, rette furuer med graver i mellom, her er det trange korridorer av trær som skal hjelpe sørgende fra det mørke til det lyse, her er Greta Garbo gravlagt (men ellers ingen plass for de rike og berømte, dette er en kirkegårde for vanlige folk), her er det kafe (ikke mange gravplasser med kafe, tror jeg?), og det er vakre, gjennomtenkte detaljer i et miljø som tas vare på.

Er dere i Stockholm så anbefales det på det varmeste. Bare jeg ser mine egne bilder får jeg lyst til å reise tilbake.

Det blir nok ikke så lenge til jeg tar en ny tur.

Myk overgangsjakke

Jeg har vært så heldig å få teststrikke Matildes Grå jakke. Heldig på så mange måter.

Mønsteret er forbilledlig skrevet, det er lett å følge det. Det er mange fine detaljer i det, sånn som den fletta over raglansfellinga og de vrangstrikka ermene, som skaper er litt rusikk preg, litt sånn kosegenser-aktig. Og den fine kragen som er strikka med forkorta rader, så enkel, så effektiv.

Og boblemønsteret på bolen er ikke av de store typene som gjør oss noe runde i forveien enda større, den gir bare mer oppmerksomhet til bolen.

Jeg var så heldig at jeg hadde garnet tilgjengelig i lageret mitt, til denne. Den er strikka på pinner 3 mm, i 210 gram Finull, og jeg brukte akkurat 5 dager på den.

Siden strikkefastheten er mindre enn anbefalt er dette en XXS-jakke, ca 12 år har jeg regna meg fram til. Men når jeg reiser til Stockholm for å kjøpe Visjögarn skal jeg lage meg min egen jakke, i grått. Jeg gleder meg allerede.

Dette vil bli vinterens kosejakke for meg. Kudos til Matilde Skår!

En sau eller to til Amnesty International

Kan jeg få fortelle et jeg er helt overveldet over salget av mønsteret til Sinnasaujakka mi? Jeg har til og med lekt med tanken om å slutte som sykepleier og begynne som heltidsdesigner av strikkemønstre, så godt har den solgt.

Jeg har hatt gode ambassadører underveis, flere av dere har virkelig jobba hardt for å reklamere for mønsteret mitt, en spesiell takk til dere!

Fordi jeg har tjent så mye på mønsteret og ønsker å dele det med dem som virkelig har behov for det (som alle veit tjener sykepleier så godt at vi ikke trenger mer penger ....) så har jeg bestemt meg for å gi bort 3000 kr til årets TV-aksjon om går til Amnesty International. Dette har du bidratt med til, tusen takk! 

Men jeg slutter altså ikke som sykepleier, og jeg fortsetter bare som mønstersnekker på si. Jeg håper pasientene mine syns det er helt greit.

Fantastisk bok, men ...

Kanskje den vakreste strikkeboka som har kommet på flere år (og en mulig klassiker på linje med Solveigs Hisdals Dikt i masker) - og så bruker jeg denne bloggposten på å være kritisk? Jeg har dårlig samvittighet allerede. 
På den annen side ser jeg av "alle andre" bloggere at de er ubetinget positive så da kan jeg jo komme med noen innvendinger bare for balansens skyld, ikke sant? 

Bildet er lånt fra boknettstedet cdon.se

Men først det positive. Svenske Anna-Karin Lundberg har nylig gitt ut strikkeboka Maskor och medeltid - Sticka bårder, bladrankor och brokadmönster. Boka inneholder rundt 20 mønstre på voksen- og barnegensere, og hvis du ønsker kan du bla i boka her.

Boka starter med å fortelle om bakgrunnen for forfatterens prosjekt, og det er ikke noe tvil om at det er interessant å lese om svensk middelalder og om kirkedekorasjonene til blant annet Albertus pictor og hans fantastiske malerskatt fra rundt 1500-tallet (og som filmnerd var det artig å oppdage lenka mellom ham og hans bilde der han spiller sjakk med døden, og Ingmar Bergmanns film Det syvende seglet).

Prosjektet til Anna-Karin Lundberg er å oversette svensk middelalderkunst til bærbart strikketøy. Genserne får et veldig nordisk preg med sine fullmønstra design. Legg dem ut på Ravelry og de kan plukkes ut umiddelbart under merkelappen nordisk. Og ingen ting er vel bedre enn det, Lundberg har skapt noe intutivt, noe ekte. Eller? Her kommer jeg endelig til min innsigelse.

Siden det ikke var mye strikketøy, og i hvert fall ikke i vår mening av det, i Middelalderen (1500-tallet i denne sammenhengen) så har Lundberg måtte finne modeller fra et seinere tidspunkt. Dette problematiseres i veldig liten grad i boka, hun har en setning om det og det er alt.

De flesta modeller i boken är enkla till formen, vilket hänger ihop med de traditionella sticktekniker jag använder. (s. 10)

Så hvor henter hun modellene, snittene da? Det sier hun ikke noe om, men noen tanker jeg har er at det minner både om typiske nordiske gensere og jakker, altså sånt vi finner på 1900-tallet, og det minner om modellene fra nevnte Hisdals Dikt i masker. Og det er ikke noe galt i det (heller), jeg skulle bare ønske Lundberg ville sagt noe om hvorfor det er blitt sånn, på hvilket grunnlag hun har valgt seg disse, dette? "For å fremehve motivet" blir for enkelt og for urettferdig mot alle de strikkedesignerene der ute som daglig sloss med dette møtet mellom form og motiv.

Jeg innser at boka er påtenkt før Ravelry både blei til og blei stor, men siden boka kommer ut etter at Ravelry blei til og blei stor syns jeg modellene (les: snittet) får et noe alderdommelig preg når det sammenlignes med alle interaksjonene mellom den nordiske strikkinga og verden. De er rett og slett litt kroppsfiendlige. Men der skal det sies at i min mening er noe av det beste som har skjedd oss her i Norden den kroppsnære strikkinga vi har tatt til oss de siste årene, mye på grunn av Ravelry.
I tillegg bringer disse fullmønstra genserne og jakkene ikke noe godt med seg for bærerne av dem. Når det er sagt så viser det seg jo at disse stor, slappe genserne a la Dorthe Skappel jo både er populære, moderne og veldig trendy. Så kanskje det er skriveren av denne bloggposten som er umoderne - når ting settes i perspektiv om noen år. Jeg ønsket likevel å legge inn en stemme for at jeg skulle ønske at Lundberg hadde hatt større variasjon i modellene sine. 

Hvorfor er det vondt for meg å kritisere denne boka? Og har det noe for seg å kritisere den? Jeg vil jo at boka skal leses (og at mange av modellene skal strikkes) så hvorfor lufte sure tanker da? Kanskje fordi jeg er litt skuffa. Og fordi jeg gjerne skulle ha laget denne boka sjøl, men enda bedre. Det er lov å innrømme sitt eget dårskap, ikke sant :) 

Og for å vise at jeg ikke er bitter: Her kan du også kjøpe den vakreste boka du kjøper i år for den mininmale utgiften 163 kr!

Den følelsen ...

... du veit du har når det nærmer seg slutten av et  nøste og du begynner å planlegge Plan b: Det-er-fredag-og-jeg-må-dra-på-garnbutikken-og-kjøpe-et-nytt-nøste-bare-for-noen-få-gram. Den følelsen.
Og så strikker man og man ser dette er mulig. Helt umulig for et nøste skal jo aldri holde, men det er mulig, denne gangen.  Og denne gangen holdt det, phu!

Genseren passet en stor 2-åring.

Jeg har strikka barnegenservarianten av Sinnasaujakka, en barnegenser i størrelse 2-3 år. Kanskje litt kort, men det kan strikkes på - det er fordelen er at den er strikka ovenfra og ned. Jeg brukte tallene fra Ann Budds bok Top Down Sweaters. 

En bok jeg bare har godt å si om. Og som MontermønsterMereteMurf inspirerte meg til å kjøpe. Jeg syns genseren hennes er hakket finere i fargeovergangene, men jeg har flere sauer da ;)

Selve ideen fikk jeg fra Gry Heges barnegenservariant av Sinnasaujakka. Genseren min er strikka i Kauni og svart Finull. 1 nøste med 50 gram Finull. Ikke et gram verken mer eller mindre. Sjeldent, men mirakler skjer.

Flak

Jeg vokste opp med en bilgal mor, hun hadde til og med en amerikaner, altså et flak med en V8-motor en stund. Mest sannsynlig kan jeg også skryte av (?) at jeg unnfanget i en, den gang mora mi pendla mellom kjæreste i Göteborg og jobb i Oslo. 

Et pent flak fra Cuba

Så da det plutselig dukket opp en lue med bilmønster på Ravelry tok jeg pennen fatt og gjorde dem om til et flak i stedet. Og plasserte dem på en lue for gutter. Eller for bilinteresserte jenter. I rosa og lilla?

Nå har jeg skrevet mønster for 3 størrelser, og det skal være en lett lue å strikke med garn du har i garnbingen din: mindre enn 50 gram av hovedfargen og noen rester av to andre farger. I Finull, Smart, Sisu eller lignende tykkelse.

Akkurat passe til høsten, før det blir for kaldt. Og kanskje akkurat den lua som blir yndlingslua denne høsten?

Mønsteret koster 15 kr og kan kjøpes kjøpes her.

Jeg har prøvd å finne ut hvorfor man bruker flak i forbindelse med amcar-biler, men har ikke kommet over noen kilde. Noen som veit?

42 240 masker seinere

Jeg skal ikke ha æren for å ha starta stripetidene vi er inne i nå. Jeg tror faktisk det er noe som har pressa seg fram av alle restene med ull vi har rundt omkring, jeg? Kanskje jeg er urettferdig mot noen nå (rop opp!), men det kan hende det begynte omtrent med Monstermønsters stripedress?

Men faktum er at striper både er praktisk, stilig og en skikkelig grei måte å bli kvitt restegarn på. I mitt tilfelle er det alpakka. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg i det hele tatt har alpakka liggende, det er ikke noe garn jeg er særlig glad i det hele tatt (unnskyld!). Men så er det perfekt her, da. (Og i de forlenga ermene min ... som jeg snart kommer tilbake til siden jeg har fått meg parsell og oppdaga hvor utrolig praktiske de er i hagearbeide.)

Skjerfet er egentlig strikka litt på måfå, men jeg ser at Mathilde Skår har en som så og si er identisk og siden jeg gjerne reklamrerer for henne (har du sett denne grå jakka? dåne!) så anbefales hennes mønster.
Mitt skjerf er 115 cm, strikka på rundpinner i forskjellige tynne rester med alpakka fra Du store alpakka, og sydd sammen etterpå (du kan spotte sømmen på det øverste bildet).

Hver stripe er på 660 masker (110 m per omg) og det er 62 av dem. Jeg strikka det på 2,5 mm pinner og har brukt 200 gram med garn. Det blei en fantastisk kvalitet og fall i det, og det vil nok bli mye brukt utover vinteren.

På tross av at det er alpakka.