Mulig overkill

Bare en kort ettervee fra New York, fire garnbutikker jeg ønsker å vise fram.

Jeg var så heldig at jeg var i NYC den helga de arrangerte NYC Yarn Crawl 2009, og dét for første gang. Noe som betø langåpne butikker, mye personalet, mange mennesker, gode tilbud, lotterier og i det hele tatt, en positiv stemning i alle garnbutikkene denne helga.
De planlegger å ha det samme omtrent på neste tid i 2010 også, helga før Rhinebeck og Stitches South. Så er det nevnt :)


Purl Soho ligger sentralt i gåavstand fra den midtre delen av Broadway og t-banen, og var nok den av butikkene som var mest hip. Strøket, butikken, folka som jobba der, utvalget ... De hadde et stort og godt utvalg av Koigu og Alchemy Yarns. Ellers er det sikkert lurt å se på hjemmesiden deres hva de til enhver tid velger å føre. Bokutvalget var ikke stort, men sjøl fant jeg mange klassikere der, bøker som det er greit å ha, blant annet mange av Elizabeth Zimmermanns bøker.

Selvom det var sjåka fullt i butikken klarte personalet å være både til hjelp og oppføre seg høflig.


Seaport var en spennende butikk nederst på Broadway, nesten Wall Street: Inn i en gang, inn i en liten heis, opp i 6. etasje ... og der bredte det seg ut en kjempegarnbutikk!

Jeg kjøpte mange bøker der (og kunne kjøpt enda flere hadde vekta tålt det), og noe garn. Dette var virkelig en butikk som hadde mye og som man burde planlegge prosjekter før man dro innom. Eieren fortalte at de hadde strikkekafé der om onsdag ettermiddag.

Tydeligvis en populær butikk dette også, med mange mennesker som tråkka inn og ut.


Knitty City var enda en flott strikkebok-butikk. De hadde også spennende garn som Harrisville og Jamison's, i tillegg til for eksempel Koigu og Manos. De hadde tre bord man kunne sette seg ned ved, både for å strikke og å se igjennom blader og bøker. Eller få tips og råd fra de som jobba der.
De som er på utikk etter strikkeduppeditter, vel, dette er butikken for dem. Det var mye kort, tingester, hjelpemidler ...

Denne butikken og neste lå begge på nord-vestsiden av Central Park, akkurat som butikken The Yarn Company (som jeg personlig fant litt kjedelig blant disse butikkene, og derfor ikke omtaler, men som kan være artig å stikke innom hvis man er i nærheten).
Men de ligger så pass mange kvartaler unna hverandre at det er nødvendig å ta bane dem i mellom.


Yarntopia var en garnhimmel. Særlig for sokkestrikkere som meg. Det var et godt utvalg i Malabrigo, Koigu, Alchemy, Noro, Lorna's Lace ... pluss en del standardvarer. Hun har ikke så godt utvalg av bøker sammenlignet med de andre, men mye mer enn i norske garnbutikker.

Dette er den eneste butikken jeg opplevde hva jeg sjøl mener er dårlig service, men det kan være litt tilfeldig (evn ikke). Jeg kjøpte Malabrigo sokkegarn, og ønsket å nøste det opp i butikken. Jeg hadde ikke mer enn startet da jeg oppdaget at det var et sammensurium av en hespe, og butikkeieren mente det var jeg som hadde satt hespa på feil. Ikke på noe tidspunkt var det snakk om å bytte den, og etter noen spede forsøk på å nøste opp tok jeg det med meg. Og brukte resten av den kvelden på å prøve å nøste opp så mye som mulig - jeg klarte kanskje halvparten.

Min erfaring er at butikkene åpner sent på dagen (12 er ikke uvanlig), at de er åpne på søndager men kan være stengt på mandager, og at hvis man ikke strikker bare sokker og dermed kan kjøpe ett og ett nøste så er det lurt å planlegge prosjekter for å kunne kjøpe garn i større mengder.
Uansett, sammenlignet med London og Berlin er NY en garnhimmel. Leter du etter flere butikker å titte innom, kan kanskje denne lista være til hjelp.

Sokk nr. 28 & 29 av 52 ferdig

To nye par med sokker er ferdig, begge i garn som ble kjøpt i USA (men som er vanlig garn og greit å få tak i via nettet).

I sommer byttet jeg til meg et par strikka tøfler til mannen min fra M. i USA. I bytte med et par sokker. Som nevnt tidligere, jeg syns det er tungt å strikke til andre fordi da skal det jeg strikker passe. I motsetning til sokker som jeg kan strikke og gi bort til noen som passer dem. Så til M. har jeg begynt flere sokkepar, og endt opp med å gi dem til andre ... Men endelig et par som er ferdig og passer.

For å gjøre det enkelt for meg sjøl strikka jeg et par enkle sokker: Begynte øverst, repeterte det samme hjerte-diagrammet, men gjorde dem spesielle ved å bruke fem forskjellige farger i det kanadiske garnet Koigu. Som ble kjøpt i den fantastiske garnbutikken Purl Soho i New York.
Her står jeg og strikker på sokkene som jeg har kalt I heart NY, i gratiskøen til MoMA.

Et annet garn jeg kjøpte i samme butikk i New York, er Alchemy Juniper.

Mønsteret er delvis inspirert av et strømpemønster fra Raumagarn (nr. 1063) og delvis fra de erfaringene jeg lærte fra sokkene Patchwork.

Sokkene er strikket på pinner 2,25 mm, tå-opp og altså med sokkegarnet Alchemy Juniper. Jeg er fornøyd med hvordan stripene former seg etter føttene, og gjør føttene vakrere - om sånt er mulig. Men disse er for korte, både i skaftet og under foten. Når sokker strikkes tå-opp som jeg har gjort her, og det skal planlegges for en short row (forkorta rader) hæl, kan det av og til være litt vanskelig å planlegge for rett lenge i foten. Denne gangen startet jeg med kileøkningen litt tidlig, og når da short rows-hælen ikke ble så lang som jeg tenkte, gikk det galt her. Jeg var likevel heldig fordi dette garnet er utrolig strekkbart så selvom de endte som 37, ble de på bildet strekt til 40.

Og jeg oppdaget underveis at sokkene kunne ha gjort seg enda bedre i forskjellige farger. Da trenger jeg et garn med flere løpemetere, og i forskjellige farger. Wollmeise ligger nære til hånds ...

Resume about the two last pairs of socks I have knitted, I heart NY (a swap with Mona in USA), and Ethos, were I continue to experiment with heels.

Verdens største ullparty?

Ikke vet jeg, men det føltes som om jeg var deltager på verdens største strikke- og ullfestival på Rhinebeck (også kalt New York Sheep and Wool Festival) i går.

Tenk deg å møte opp på Bondens marked og se alt dette, x 428 %? Det var sauer, det var ren ull til å ta og føle på, det var masse forskjellig mat (selv sto jeg i den legendariske køen til artisjokkene - det tok bare en time ... ), det var bøker; det var hjemmeproduserte strikka produkter og andre hjemmelaga ting som kopper og kar, og det var garn, garn, garn.

Jeg var utrolig heldig og kom over tilbud om busstur inkludert billett fra New York tur/retur for $39 (220 kr). Via Ravelry, selvfølgelig.
Fra NYC til markedsområdet tok det i overkant av 2 timer, og vi fikk til og med småkaker og vann, og deltok i et lotteri. Det er ingen ting å si på prisene i hvert fall. To fulle busser, og to enda fullere busser tilbake etter 8 timer.


Vi var så heldig med været at det nesten ikke er sant. Det var meldt byger med regn til dels snø, og så fikk vi om ikke akkurat sol, så bare overskya i stedet. Men det var kaldt så det var veldig greit å ha mange lag med ull.

Jeg hadde stasha opp med masse kontanter, men det viste seg at mange av salgsbodene tok kredittkort, og det var egne minibanker på området. Siden jeg skal hjem med bare to kofferter, og siden jeg har handle en del garn, bøker og magasiner inne i New York City allrede fokuserte jeg på den sosiale biten, på å ta bilder og bare ha en veldig hyggelig dag.

Jeg klarte likevel ikke å la være å kjøpe med meg noe. Siden det var kø til Socks that Rocks-boden måtte jeg stille meg opp der jeg også, for å få med noe garn hjem. Bare siden det var kø, liksom. Og så kjøpte jeg med noe spennende amerikansk ullgarn, ikke superwash eller farget kreativt i det hele tatt. Ren, pen ull.
Og med litt hjelp fra venner fikk jeg kjøpt den nyeste sokkestrikke-boka til Janel Laidman, The Enchanted Sole. Med autograf :D

Om jeg møtte noen kjendiser? Jeg fikk veibeskrivelse av frecklegirl (aka Jessica som startet Ravelry sammen med mannen sin, Casey) da jeg lurte på hvor Ravelrypartyet skulle være. Og så klemte jeg på Ysolda. Men det visste jeg ikke før i dag - det var hun som gjemte seg i Bob-kostymen (Bob er kjæledyret til alle på Ravelry, og en faktisk hund) :)

Om det var verdt turen over dammen for dette? Absolutt, det var en fantastisk dag blant andre likesinnede. Jeg vil tilbake igjen, om noen år.

Especially a thank you to Archie who organized this so wonderful bus trip, to Sue, to Irene, to Chawne, and all the others I met and made this a wonderful day I am going to remember for always ♥

Huer med luer

64 forskjellige luer fra Rhinebeck oktober 2009. Se alle 85 jeg klarte å fange, her ...


64 different hats from Rhinebeck October 2009. See all 85 here ...

Krydderreise til Persia

Selv om jeg er en Wollmeise-fan, er det ikke alle fargene som er helt meg. Og jeg prøver å strikke med farger som også jeg kan bruke selv om jeg ender opp med å gi bort tingen.
Gult, lilla-grå (grøss!) og lyseblå er sånne farger. Jeg vet andre har andre farger som ikke helt faller i smak, det er ikke meninga å kritisere andres smak. Men jeg har en farge som har fulgt meg nesten helt fra jeg oppdaget Wollmeise, Spice Market, gylden brun med sjateringer i gult, grønt, rødt, oransje. Det er meg, det!
Ved siden av problemet med faktisk å få tak i Wollmeise-garnet fordi det selges ut fortere enn man kan si Vil ha!, så er denne fargen veldig ettertraktet, den farges sjeldent og ikke minst - den er variabel.

Jeg trodde jeg hadde klart mesterstykket da jeg grabba til meg 3 hesper i vinter, og ble veldig, veldig skuffa da det som kom var tre nøster som var mørke, døde og kjedelige i fargene. Ikke den gyldne fargen jeg fikk tak i første gang via Mariann, og som jeg hadde forventa denne gangen også.

Så det var bare å fortsette å jakte, og nå endelig, via venners venner (tusen, tusen takk Progg og Barwies!) fikk jeg to hesper.


Til venstre er den jeg ikke er fornøyd med, den andre er akkurat så gylden jeg vil ha mitt krydder.
Men ikke nok med det, som det heter i reklamen, jeg har også vært så heldig å få tak i Spice Market i blondegarn (lace) litt tidligere i år. Og siden jeg skal ut å reise og trenger et godt, laaaaaangt strikke prosjekt til mange timer på fly så har jeg bestemt meg for å lage sjalet Persian Tiles i denne garnkvaliteten. I Spice Market og Natural ...


Jeg har ikke kommet lenger enn til en prøvelapp, men det er en start.

Så stille det har vært på bloggen i det siste er det vel ingen som merker om jeg stikker av noen dager likevel, men det skal jeg. Jeg reiser til New York og ullfestivalen i Rhinebeck om noen dager, og kommer tilbake med bilder, garn, bøker og påfyll for en lang vinter om tre ukers tid.

Just chatting about the great colour differences between Spice Market and Spice Market, and how much more I love the golden SM. And my plans about making Persian Tiles in Wollmeise Lace. And about my travelling to Rhinebeck.

Er sokker kjedelig stoff?

Sylvia fortalte i kommentarfeltet i forrige post:

Jeg hørte at det var en undersøkelse om hva det kjedeligste man kunne lese om på bloggene rundt omkring, var sokker, og så kom blomster på andre plass.

Nå oppfattet ikke jeg det som at Sylvia mente dette, eller sa at det var kjedelig å komme til bloggen min pga sokkene mine, men det satte en liten støkk i meg. Jeg har jo ikke lyst til å kjede noen med sokkene mine.
Men jeg kan ikke gjøre så mye med det. Det er enda 25 par igjen før jeg er ferdig med de 52 jeg har sagt at jeg skal klare. Så får jeg heller servere flere ad gangen, da :D


Ferdig med to par, Lizard Socks (Ravelry-lenke) og egendesigna Patchwork. Begge bruker Wollmeise Natural 80/20 som bunnfarge. Lizard-sokkene bruker Mini Mochi som kontrastfarge, og Patchwork bruker Orient.

Da er jeg ferdig med 26 og 27.

Finished with my 26th and 27th pair in the 52ppiii.