Rytmen i mønsteret

Noen strikkemønstre er så knotete, de flyter liksom ikke. Eller kanskje jeg skulle si, de flyter ikke for meg. Vi er som et dansepar, meg og mønsteret, og vi har ikke samme rytme. Det skjedde med meg og Pomatomus, og med meg og Victorian Lace Socks. Vi fant ikke tonen, vi ble ikke et par, vi hadde piggene ute, begge to.
Så fins det noen mønstre som bare sier klikk, og så er man festet. Og det er vanskelig å gi seg før man er ferdig. Det mest aktuelle for meg er disse 'Sea Mineral Mittens'.
Mens andre mønstre igjen er man litt som man vil, man vil, og jobber med seg sjøl, men det går trøgt. Men siden man er innstilt så fortsetter man likevel. For min del kan jeg fortelle at 'The Hidcote Garden Shawl' var sånn for meg. Ikke fullt blomstrende kjærlighetsforhold, mer et krevende vennskap.

Og nå tror jeg kanskje jeg er i gang med et nytt forhold som ligner, det gjelder sjalet 'Muir'. Jeg syns det er absolutt fantastisk vakkert, hvis jeg fortsetter med danseanalogien så er det som en flamenco av ypperste klasse. Og like krevende. Jeg ser det er krevende, jeg ser det ikke er mye rom for feiling her før det blir opplagt og amatørmessig.
Nå har jeg endelig lagt opp og begynt, og det går sakte framover. Det krever rett og slett full konsentrasjon fordi annenhver maske er kast og to sammen, og nåde meg om jeg glemmer ett. Det meste kan jo ordnes i neste omgang, men her syns feilene så godt fordi det er selve strukturen. Det er et krevende vennskap, ja.

Men jeg vil jo så gjerne ...