15.8.16

Flokken vår

Er det noen som leser denne posten som husker historien om da jeg skulle på strikkekafe i Oslo for første gang? Kortversjonen er at først kvia jeg meg i flere uker, så kvinna jeg meg opp, kom til døra til kafeen - og gikk hjem igjen, før jeg endelig turde å åpne døra og alt blei helt annerledes enn jeg hadde frykta. Men jeg har vært på andre strikkekafeer der jeg har har sittet langt, langt unna klikken, de som tilsynelatende eier "klubben". De som er flinke til å inkludere de som er rundt seg.

For noen få år siden deltok jeg på en strikkefestival, aleine. Som privatperson, fordi jeg ville treffe folk, bli kjent med folk - for å dele entusiasmen min for strikking med andre. Det blei en kjempeskuffelse.  Det kjennes fortsatt i magen at flokken min - det jeg trodde var stammen min - ikke var interessert i å knegge med meg.


Jeg skal ikke moraliser, for jeg tror nemlig ikke vi lar være å prate med nye (eller gjengangere) av vond vilje, vi bare mangler verktøyene. Det er ikke automatisk, det sitter ikke i ryggraden vår. Det sitter heller ikke min. Jeg blir minnet på det av sånne innlegg som jeg skriver nå og så skjerper jeg meg en stund.

Men nå som vi går inn i en ny strikkesesong, med mange flotte strikkefestivaler over hele landet, med mange nye bibliotekstreff og kafe-møter er det verdt å minne om at alle som kommer trenger å bli sett. Du kan se én ved å snakke med sidedama (eller sidemannen hvis noe sånt mirakeløst skulle inntreffe). Spør sidedama om hun også vil være med i garnbutikken, spør om hva hun strikker på, hvilket kurs hun går på, hvorfor akkurat hun blei frista til å komme. Spør og grav, det er høfligere å se sidedama enn å la være å spørre og grave. Vær nysgjerrig. Kanskje det vil være hyggelig, kanskje det ikke blir hyggelig, men du har vist interesse.

Det er derfor vi elsker å møtes. Vi er flokken vår! 

10 kommentarer:

  1. Hurra! Knallbra innlegg, Ann :-) (y) Det gjelder å ha øynene og armene åpne og inkludere. Og så bør en ta vare på dem en ser kommer alene. Invitere inn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi må det, vi trenger hverandre, alle som en :D

      Slett
  2. Så enig så enig - kjenner meg igjen. Deler denne, jeg :-)

    SvarSlett
  3. Veldig sant! Flott skrevet ☺️

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Jette. Jeg kunne nok skrevet enda mer om det. Bare en sånn ting at vi har gode og dårlige dager, alle sammen, eller at hvis man treffer folk man ikke har truffet på en stund så blir man litt sånn to-som. Uansett, jeg håper folk gir det en ekstra tanke når de sitter der :)

      Slett
  4. Du har absolutt eit poeng. Eg har ein liten tanke om å slenge meg innom Bergen Strikkefestival, men eg veit ikkje om eg har nokon å reise med. Eg er litt i prosessen med å berre avslå tanken, for det er ikkje like artig å berre gå rundt åleine og ikkje heilt få kontakt med folk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner hva du mener. Kanskje Bergen strikkefestival burde hatt et lite Jeg reiser aleine-hjørne eller skilt man kunne møtes under? Eller kanskje de til og med har tenkt så langt og laget noen sittegrupper, der folk kan slå seg ned og omme i prat med hverandre? Jeg tenkte jeg skulle legge ut bildet på Instagram (jeg heter Pinneguri der også) og da kan jeg tagge litt forskjellige festivaler og høre om de har lagt til rette for sånt?

      Slett
  5. Kjenner meg veldig igjen i det du skriv. Eg har ikkje meldt meg på nokon strikkefestival rett og slett fordi det kjennes litt rart å gå utan å kjenne nokon og "alle andre" kjenner kvarandre. Eg har heller ikkje møtt på strikkekveldar av same grunn. Må nok utfordra meg sjølv litt trur eg.

    SvarSlett
  6. Anonym17.8.16

    Så fint du tar opp temaet.
    Jeg er også en av dem som undres på hvordan det egentlig er på slike treff og om det er noe for meg. Det føles feil å ta med venner som ikke er like interessert i garnhobbyer, og det føles litt rart å dra alene.
    Spesielt på slike festivaler som ser ut til å inneholde veldig mange forskjellige møtesteder. Da blir det vel hele tiden noen som bryter opp og drar videre?

    Jeg er sikker på at det vil bli veldig hyggelig å lærerikt å bli kjent med flokken. Trenger et dytt for å komme igang.
    Har tro på "reiser alene" eller "guidet "gruppe kan bli en god ting for meg for å komme igang.

    Trives fortsatt veldig godt med hjemmestrikk, så det er ikke noe galt med det.

    SvarSlett
  7. Fint innlegg! Men jeg må innrømme at jeg aldri har møtt hyggeligere folk enn strikkedamer (dessverre har jeg ikke møtt noen strikkemenn,såvidt jeg husker), og det er alltid noen som kommer bort og slår av en prat og inkluderer. Hvis man smiler, er det alltid noen som smiler tilbake!

    SvarSlett

Jeg blir kjempeglad for alle kommentarer, selv om jeg ikke svarer hver i sær :)
Dessverre har jeg måtte skru på ordrebekreftelse fordi jeg får så innmari mye spam. Håper ikke dette gjør det altfor vanskelig for deg å kommentere.