26.9.10

På vei hjem fra jobben ...

... sykla vi forbi Cafe Laundromat på Bislett. Og siden jeg hadde vært oppe siden seks var det på tide med en dobbel latte.

Og hva skuer jeg ikke om denne vakre strikkende jenta (sammen med kjæreste? bror? mann?). 


Hun fortalte at når høsten kom fant hun også fram strikketøyet. Og for en gangs skyld strikka hun noe til seg sjøl, fortalte hun, et tubeskjerf i Eskimo.

Hun dro litt på svaret sitt på spørsmålet mitt om hun strikka mye. Men mannen (kjæresten? broren?) var ikke i tvil:
- Jo! med det stort smil.


Det tror jeg jammen mannen min ville svart også ;)

11 kommentarer:

  1. Du er jo egentlig litt tøff. Jeg har problemer med å snakke til andre sånn uten videre.

    SvarSlett
  2. På vei til jobb fredag satt en strikkende dame foran meg på toget-og ja! jeg hadde innmari lyst å ta en "Pinneguri". Nyskjerrigheten boblet iallefall, og jeg lurer meg på om hun hadde laget mønsteret selv- iallefall hadde hun laget mønsteret på rutepapir og bare div fargeblyanter fpå mønsteret.
    Kanskje jeg må ta toget på jobb på tirsdag......

    SvarSlett
  3. Hihhi jeg liker disse innleggene dine om offentlige strikkere :)

    SvarSlett
  4. Jeg ser at hun strikker med "vanlige lange pinner og ikke rundpinne. Det fikk meg til å lure... er det fordi hun liker å strikke på langpinner (selv om det er tyngre) eller er det en fordel ved å strikke på langpinner fermfor rundpinner som jeg ikke kjenner til...?

    SvarSlett
  5. Liv, det er ikke sånn at jeg bare går bort. Jeg må psyke meg opp litt jeg også. Og så hjelper det at jeg er sammen med mannen min, da blir jeg liksom mindre "fullstendig skjør i bongen"-dame ;)

    Ullfori, bilde og intervju, takk ;) Sjefen min forteller om en dame på en passerende buss hun møter, daglig. Dama sitter alltid og strikker. Det må jo være noen VI kjenner, om ikke personlig så noen som kjenner noen som kjenner ... ?
    Kanskje på tide med en etterlysning: Dame på tog, dame på buss, kan dere være så snille å stå til rette?

    Marion, phu, godt å høre for det er litt vondt å reise seg opp og gå bort til folk. I dag da jeg gikk bort til jenta nølte hun, men mannen (broren? kjæresten?) reddet meg ved å si: Jo, gjør det!
    ;)

    Life in yonder, det er var plastikkpinner, og av alle rettpinner hun kunne ha valgt er vel det det beste? De letteste, mener jeg. Kanskje hun rett og slett ikke har forstått (jeg brukte lang tid på å skjønne det!) at man liksågodt kan bruke rundpinner?

    SvarSlett
  6. synes du er rå tøff jeg,og disse innleggene er kjempe arti:)flere må til:)

    SvarSlett
  7. Hei, du har en inspirerende blogg, og jeg hadde blitt veldig glad om du hadde kommet bort til meg når jeg strikka:)

    Når det gjelder pinnene tenker jeg at det kanskje er fordi det er vanskelig å få tak i tykke rundpinner? på garnbutikken her jeg bor stopper disse på 7 tror jeg, og eskimo kan vel gjerne strikkes på mye tykkere enn det?

    SvarSlett
  8. Erika, godt poeng, jeg tror det var tykkere enn 7 hun hadde. Eller rundt der i hvert fall.
    Og kanskje det er bare at hun liker det? Sist jeg var på Tjorven (Oslo) så hadde de noen stilige rettpinner på disken, og jeg måtte holde meg sjøl tilbake, jeg hadde liksom bare lyst på dem ;)

    SvarSlett
  9. Jeg liker disse innleggene om synlige strikkere!! Ha en fin dag!! AnneK:-)

    SvarSlett
  10. Anonym27.9.10

    Hei! Fin blogg! Det var bare hyggelig at du kom bort og sa hei! Ser dere lurer på pinnevalget mitt, så da kan jeg begrunne det med at de ikke hadde rundpinner som var tykkere enn 7-8 i min lokale garnforretning, og jeg ville ha pinnestørrelse 10.

    Fortsatt god strikking!

    Hilsen jenta på Laundromat :)

    SvarSlett
  11. Stilig at du svarte, Jenta på Laundromat :D

    SvarSlett

Jeg blir kjempeglad for alle kommentarer, selv om jeg ikke svarer hver i sær :)
Dessverre har jeg måtte skru på ordrebekreftelse fordi jeg får så innmari mye spam. Håper ikke dette gjør det altfor vanskelig for deg å kommentere.