Fårfest i Kil, Värmland

Jeg tror det var tant Kofta, Lotta Blom, som nevnte Fårfest i Kil for meg første gangen, for et par-tre år siden. 

Men det var nok Maria Montzka og hennes beskrivelse i en podcast for et år siden som fanget meg inn. Så da det passa seg i år bestemte jeg meg for å ta turen til Kil i Värmland, en drøy mil nord for Karlstad. Det er alltid spennende å se om man finner fram første gangen, og om veiene er bra nok og om det er så mange mennesker at det bare blir kø og motstand og dårlige vibber, men det var ikke antydning til lugging noe sted. 

Det som imponerte meg sammenligna med norske strikkefestivaler jeg har besøkt - og vært en del av sjøl - er den proffesjonaliteten Fårfesten har klart å opparbeide i løpet av de elleve årene den har vokst seg fram. De starta lokalt med noen hundre besøkende, til i dag å vare over tre dager og mange tusen besøkende. De har skilt fra veiene rundt byen og inn til skolen der det foregår; de har egne parkeringsvakter (og egne avgifter, ganske sjeldent i Sverige med parkeringsavgifter i småbyer, men de er heldigvis lave), dekorasjoner så det ikke er noe tvil om hvor man skal gå - selv om man aldri har vært der. Og så har de sånne uforståelige ting som merke på hånda når man har betalt inngangsbillett - den også for øvrig veldig lav. Kanskje fordi merket fungerte som inngangsbilletten for hele helga? 

Og for meg som er fotograf er det også morsomt å gå rundt og ta bilder av alle de flotte strikkejakkene, sjalene, luene … jeg regner med at det er litt verre for folk som har fine votter og sokker, det blir liksom ikke så greit å vise opp? 

Helt siden jeg var i Rhinebeck for snart seks-sju år sida, aleine og usikker, og hvor jeg prøvde å komme i kontakt med folk gjennom å stoppe dem og ta bilder (eller løpe etter og ta bilder bakfra, som også skjedde …) så er jeg ikke så redd for å ta kontakt med folk. Strikkere som har tatt seg tid til å gjøre noe ferdig eller kle på seg en strikkejakke, eller tenke på hvilket sjal de skal ha på i hvilken farge, de syns stort sett det er morsomt å bli spurt, hvilket mønster er det, hvilket garn de har brukt. Jeg veit at jeg syns det i hvert fall. 

Og hva folk velger er jo både en slags walk of fashion for normale folk, og en slags pekepinn på hva som interesser oss. Og hva som selges i år vil komme tilbake neste år. Eller bli baksiden av en pute. 

Jeg møtte mange norske, og hørte enda flere. Jeg traff blant annet tre stykker som var del av en busslast fra Ås husflidslag … det er tre timers kjøring hver vei, det. Og så traff jeg Anna Maria som spesialbestilte garn fra Tant Kofta og Erika Åbergs Färgspel, håndfarga Hoelfeldt-Lunds lammeullgarn. Da er man svært interessert!
Og så er det så hyggelig bare å vandre rundt å overhøre andre snakke sammen: - Har du sett … 
- Åh, hei! Jeg har lett etter deg overalt! 
- Det er håndfarga.
- Jeg gikk forbi … 
- Det så jeg ikke … 
- De mangler underhår så ulla trenger å blandes med … 
- Hva! Fins det enda et rom? 

Musikkorps. Kafeer og restauranter, massevis av doer, skilter, kataloger, workshops, kart, mat, drikke, hyggelige, høflige folk. Og det er svært! Da jeg trodde jeg hadde vært overalt, kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde sett standen til Ullcentrum. 

- Er det noen som veit om Ulllcentrum allerede har avslutta? 

- Nei da, de er nede i Ängen.
Ups, enda en gymsal jeg ikke hadde oppdaga! 

Unge, gamle, ferske, erfarne, lokale, langveisfarende … Kil er om ikke akkurat multikulturell, i hvert fall en slags Timbuktu denne helga der mange farende får fra hele Sverige møtes.