Første motgang

Det er, tror jeg, så uvanlig at noe man tenker fram ender opp med å bli en kopi av ideen at det så og si aldri skjer. Jeg bruker mine tidligere erfaringer som frilansjournalist når jeg sier det. Man har en idé, ideen får form. Og så må den omarbeides. Av og til er man heldig og trenger i liten grad omarbeide den, men av og til må det mye til.

Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg er usikker på jakka jeg har tegna og tenkt fram. Derfor sendte jeg bildet av barnemodellen til en designer jeg har veldig stor respekt for, og ba om ærlighet. Hun gav meg noen veldig gode råd, og avslutta et ikke overveldende positivt svar med å pedagogisk si: Hvis du trenger hjelp underveis, spør meg!

Kan usikkerhet være greit? Ja, det kan det. Jeg kan leve med det, selv om det blir tyngre enn jeg hadde forventa fordi ideen var så sterk da den kom til meg. Ideer er trøgt materie, som alle vet.

Ta vottene under som et eksempel. Disse tegna jeg og tenkte fram for et par år siden. Kjempemisfornøyd! Jeg likte dem ikke i det hele tatt. Jeg ser originaliteten, men det var ikke sånn de skulle bli.

Jeg er ikke sikker på hvordan de skulle bli, men ikke sånn.
Men andre enn meg likte dem. Det er det forunderlige. Og min egen smak går det ikke an å stole på heller. Det jeg liker, det hender det får hard medfart av andre. Som regel med total taushet ...

Poenget mitt er: Det henger en ferdig barnegenser på stolen ved siden av meg, men den må omarbeides mer enn bare forstørres opp i voksen størrelse. Og det er litt spennende.

I asked a designer I respect very much (why ask anyone else?) about the model sweater. I asked for honesty and she answered honest, and I see I have to do some changes to a cardigan I thought would be an easy pattern. I can live with that. I live very well with that.