22.12.14

De pedagogiske vottene

Mitt bidrag til den nye e-boka Flere votter fra eventyrskogen er Geitekillingen som kunne telle til ti, et passende par votter før det store Prøysen-året bare er et minne. 

Da jeg viste dem fram for dem andre i Vottelauget syns de grisen var litt rar.
- Hvilket dyr er det? kom det unisont. 


En skikkelig streng gris, det der! I tillegg så syntes det at tomlene var noe uheldig plassert også. 
Tilbake til tegnebordet. 

Teststrikka av Tori, modellert av Frida
Men jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet, også julegrisen. Et par votter som passer en førskolelærer, kanskje? 


De avbilda vottene er strikka i Malsen og mors Shetland Soft, som gjør dem tynne, kanskje som overgangsvotter, eller finere byvotter på en mild vinterdag? De har en enkel ribbemansjett. 

Siden de to vottene har forskjellig mønster blir det kanskje lettere å strikke vott nummer to. Dette er en damestørrelse, men med litt tykkere garn (Rauma Mitu? Finull?) så vil den lett passe en herre. 



16.12.14

Skogmennesker

På tur i skogen på søndag gikk jeg og funderte på det, fins det skogmennesker (og da i motsetning til utsiktsmennesker)?
Bakgrunnen er at jeg er gift med en som "hater" østlandsskogene; vi kan ikke gå én tur uten at han nevner at det er kjedelig, det er formålsløst, for ikke å snakke om meningsløst, å gå turer i Oslo-området.
- Man kommer jo ingen sted!

(Han glemmer at man ofte kommer til en seter med boller, vafler, kaffe og do da.)


Det er ikke det at jeg har noe imot utsiktsturer. Jeg er veldig glad i utsiktsturer jeg også, og jeg skjønner tankegangen om at det gir et mål: Opp en topp, ned en topp. Men det er det jo å gå til Ullevålseter, Frognerseteren, Linderudkollen og Lilloseter også da, et mål.


Jeg er veldig glad i gå i skogen, og har imotsetning til mannen min en utrolig god stedsans. Jeg kan ha vært ved nordsiden av ett tre én gang, og kommer jeg sørfra kjenner jeg igjen treet. Ikke at jeg alltid finner tilbake til treet, altså, men jeg kjenner meg igjen. For meg er en skog et sted jeg beveger meg fritt og uredd i. Jeg syns skoger er interessante, inviterende og spennende.
Og -
- Tenk om jeg finner sopp!

Vottelauget har i dag gitt ut ny e-bok i serien Votter fra Eventyrskogen  
Eller tenk om jeg skulle finne et vakkert lys, et stolpebryn (en sånn åpning med høye furuer som ser ut som greske tempelsøyler), en avrunda høyde eller en sti som har en interessant bøy?


Eller en stamme som har falt. Den stammen vil for alltid være forbundet med stedet jeg fant den, på søndag. Stien, trærne på andre siden, lysløpa ved siden av, den svake hellinga mot det bratte fallet. Kanskje andre med samme stedsans som jeg har kjenner igjen denne stammen med én gang?


Jeg personlig syns det å gå i skogen er å gå inn i meg sjøl, så ja, jeg tror at noen av oss er mer skogmennesker enn utsiktsmennesker. Og derfor tror jeg også at det er der eventyrene kommer fra. Uten skoger, ingen eventyr.

Vottene Skogfeens hage av Tori Seierstad - strikka i Finull.
Det er ingen som sitter på en topp og lager eventyr om Grantreet, om Skogfeen, om Askeladden, om Geitekillingen, om Eventyrløv, om Askepott og om Heksas hus - som i tillegg lå langt inni skogen. Kanskje Grantreet og Geitekillingen skiller seg ut blant disse, kanskje det til nød er mulig å sitte i en leilighet i en storby og tenke ut et eventyr, men vis meg den som går opp til en topp og tenker ut skumle varelser.

Jeg ser ut til å ha Naturvernforbundet på min side i saken. Hva tror du, hører eventyrene og skogen sammen?  

11.12.14

Koftevogntepper

I disse koftetider, har du sett jeg har et par vogntepper som er laget av gamle, norske mønstre?
Det ene teppet, Valdresmarsjen, er et teppe satt sammen av border fra boka til Annichen Sibbern Bøhn, Norske strikkemønstre fra 1929.


Den er ikke til salgs som enkeltmønster, bare som en del av e-boka mi med 6 vogntepper. Modellen som er avbilda er strikka i Wollmeise, derfor har den også stoff på baksiden. Superwash-behandla garn er utrolig vakkert og praktisk som gaver, men trådsprangene på baksiden hekter seg lett fast i ting det ikke skal hekte seg i.


I motsetning til ubehandla ull, der trådsprangene vil tove seg lett på baksiden ved bruk. Det andre  vognteppe med koftemønster er uten stoff, og det selger jeg som frittstående mønster også, til 37,50. Det er Osloteppet, basert på et gammelt koftemønster som heter Oslokofta.


Det er strikka i Shetland Soft og er lett som en fjør. Men fortsatt varmt fordi det er strikka i mønsterstrikk.


Og så har jeg et mønster til, Åh, Vestland, Vestland, men det får bli omtalt en annen gang - jeg har glemt å publisere det mønsteret.  

8.12.14

Kofteboken

Jeg lurer på om det er andre som er like forvirra som meg over at det nettopp er kommet ut to bøker på norsk som begge to omtales som kofteboka? Og så vidt jeg skjønner har de konkurrert litt med hverandre om å komme ut samtidig eller tidligere enn hverandre også?

Først en bok på Embla forlag, Norske Kofter. Det er et bla-eksemplar her, og redaktør er Karen Marie Vinje. Siden jeg ikke har sett i boka kan jeg ikke si så mye om den bortsett fra at det er 39 koftemønstre og at den kan kjøpes på Haugenbok.no for 261 kroner.

Fra lanseringa av Kofteboken på Husfliden i Oslo, Lene H Samsø til venstre, Liv Sandvik til høyre
Den andre boka heter Kofteboken og er utgitt på forlaget Sandvik & Samsø. Jeg var på lanseringa av boka for et par uker siden, men har også fulgt denne boka på en helt annen måte, fra start til slutt, og har et mye mer personlig forhold til denne kofteboka. Så er det sagt.


Og det er gledelig å høre at første opplag på 7000 eksemplarer er utsolgt. Og det er denne boka jeg har lyst til å skrive om.


Boka begynte som et eventyr. Som de skriver i forordet: Noen kofter hang over en stol i en livsstilblogg. Så blei det en facebook-gruppe, kanskje en av de større og mer aktive? Så blei det jakt på kofter, på navn, på hjelp, på forlag - for til slutt å komme ut på eget forlag, november 2014.

Under hovedkapitlene er det 31 koftemønstre, og i flere variasjoner. Det er kofter med rundfelling, med montering, ovenfra og nedenfra, herre, dame, barn - for unge damer, for eldre damer, for smale, for runde. Det er raglan og det er klassikere og klassikere i nye, spreke fargevalg. Det er både gensere for dem som ikke har lyst til å klippe, og det er kofter og monteringsanvisninger, og det eneste som ikke er representert er innstrikka ermer.

Men selv om det er så stort matfat med så mye å velge mellom, føles boka som en helhet.


Bildene er bra, noen av dem er nydelige. Fine detaljer, fine fargealternativ, fine miljøskildringer og alt på godt papir så både mønstrene og modellene kommer til sin rette. Bare en sånn liten detalje som bildet på side 100 - der hårspenna har samme farger som kofta. Jeg blir god og varm inni meg over en sånn helhetlig gjennomføring.

Det er både mønstre og egne sider med tips og kulturhistorie: Farger og fasonger, Border med blomster og blader som peker tilbake til Annichen Sibbern Bøhns bok fra 1929. Og litt om Eskimo og Folkets favoritter - alt dette setter de utvalgte mønstrene inn i en 100 år gammel historisk ramme. Om jeg skal peke på noe jeg savner er det om tidligere bruk av ull (flere av modellene er strikka opp i uvante garnkvaliteter som alpakka og kamgarn), og hvordan vi kanskje bruker kofter annerledes i dag.  


Er dette en bok for nybegynnere? Siden jeg ikke er nybegynner sjøl er det litt vanskelig spørsmål å svare på, jeg syns jo alt er lett … Det kan i hvert fall sies at det er mer hjelp å få i denne boka enn det er i de gamle mønstrene som tok for gitt at strikkeren hadde erfaring fra før av. Det er 4 sider med tips til å begynne med, og en helt egen del med rundfelling og strikking ovenfra. Heldigvis også med tips hvordan øke pent hvis det er en ny teknikk. Siden jeg sjøl foretrekker å strikke ovenfra blei jeg veldig glad da jeg oppdaga det i denne boka, og det var faktisk utslagsgivende for meg å kjøpe den. I tillegg liker jeg veldig godt at Sandvik og Samsø har valgt både horisontale og vertikale knappekanter, i tillegg til et par jeg ikke kjente til fra før av ("forkant" og uten noe som helst) - siden jeg har strikka en del er det flott å lære noe nytt.

Er det noe jeg savner og som jeg tenker kunne vært et godt hjelpemiddel til en fersking er et eget kapittel om montering. Jeg tenker særlig på den forkanten som beskrives på Seljordkufta (s. 165); noen gode illustrasjoner der hadde vært gull verdt.

Personlig syns jeg dette allerede er en klassiker. Jeg veit sånt forandrer seg, og jeg skal se om jeg husker det igjen om et par-tre år, og komme tilbake og fortelle hva jeg mener da. Når jeg endelig har fått strikka opp noen av dem.

Siden den er utsolgt kan jeg ikke rope: Løp og kjøp, men jeg kan si:
- Når den kommer i handel igjen etter jul, løp og kjøp!


Så - strengt tatt heter ingen av bøkene kofteboka (men jeg skulle ønske en av dem faktisk het det).