16.12.14

Skogmennesker

På tur i skogen på søndag gikk jeg og funderte på det, fins det skogmennesker (og da i motsetning til utsiktsmennesker)?
Bakgrunnen er at jeg er gift med en som "hater" østlandsskogene; vi kan ikke gå én tur uten at han nevner at det er kjedelig, det er formålsløst, for ikke å snakke om meningsløst, å gå turer i Oslo-området.
- Man kommer jo ingen sted!

(Han glemmer at man ofte kommer til en seter med boller, vafler, kaffe og do da.)


Det er ikke det at jeg har noe imot utsiktsturer. Jeg er veldig glad i utsiktsturer jeg også, og jeg skjønner tankegangen om at det gir et mål: Opp en topp, ned en topp. Men det er det jo å gå til Ullevålseter, Frognerseteren, Linderudkollen og Lilloseter også da, et mål.


Jeg er veldig glad i gå i skogen, og har imotsetning til mannen min en utrolig god stedsans. Jeg kan ha vært ved nordsiden av ett tre én gang, og kommer jeg sørfra kjenner jeg igjen treet. Ikke at jeg alltid finner tilbake til treet, altså, men jeg kjenner meg igjen. For meg er en skog et sted jeg beveger meg fritt og uredd i. Jeg syns skoger er interessante, inviterende og spennende.
Og -
- Tenk om jeg finner sopp!

Vottelauget har i dag gitt ut ny e-bok i serien Votter fra Eventyrskogen  
Eller tenk om jeg skulle finne et vakkert lys, et stolpebryn (en sånn åpning med høye furuer som ser ut som greske tempelsøyler), en avrunda høyde eller en sti som har en interessant bøy?


Eller en stamme som har falt. Den stammen vil for alltid være forbundet med stedet jeg fant den, på søndag. Stien, trærne på andre siden, lysløpa ved siden av, den svake hellinga mot det bratte fallet. Kanskje andre med samme stedsans som jeg har kjenner igjen denne stammen med én gang?


Jeg personlig syns det å gå i skogen er å gå inn i meg sjøl, så ja, jeg tror at noen av oss er mer skogmennesker enn utsiktsmennesker. Og derfor tror jeg også at det er der eventyrene kommer fra. Uten skoger, ingen eventyr.

Vottene Skogfeens hage av Tori Seierstad - strikka i Finull.
Det er ingen som sitter på en topp og lager eventyr om Grantreet, om Skogfeen, om Askeladden, om Geitekillingen, om Eventyrløv, om Askepott og om Heksas hus - som i tillegg lå langt inni skogen. Kanskje Grantreet og Geitekillingen skiller seg ut blant disse, kanskje det til nød er mulig å sitte i en leilighet i en storby og tenke ut et eventyr, men vis meg den som går opp til en topp og tenker ut skumle varelser.

Jeg ser ut til å ha Naturvernforbundet på min side i saken. Hva tror du, hører eventyrene og skogen sammen?  

15 kommentarer:

  1. Ja, eventyr og skogen hører sammen. Uten våre små, store, vakre, skumle, mørke, lyse skoger - ingen eventyr! Tror det blir en ekstra julepresang fra meg til meg i år. Takk for enda en nydelig vottebok.

    SvarSlett
  2. Å, jeg er så utrolig enig med deg! Tenk at det finnes noen som er like "skogtrollete" som meg :) Jeg elsker sjøen, fjærasteinene og strandkanten, men like mye elsker jeg skogen. Jeg er så heldig å ha hytta mi ti meter fra sjøen, med en herlig eventyrskog helt inntil – der snakker vi "ja takk, begge deler" altså.

    SvarSlett
  3. Jeg er helt enig i at det finnes skogsmennesker! Selv om jeg bor ved kysten, er det sjelden jeg ser havet, eller tilbringer mye tid på stranda. Skogen derimot, er jeg helt avhengig av. Kommer jeg ut i skogen får jeg fred i sjelen, og tankene flyter fritt. Mang en god idé har dukket opp langs en sti i skogen. Spesielt det jeg kaller for eventyrskoger, med store gamle trær, en liten bekk, masse mose, stillhet. Spennende med ny bok!

    SvarSlett
  4. Det var ein fin og tenksam tur i skogen! Takk for at vi fekk vere med! Og sanneleg dukka det opp nokre fine vottar også! Eg vart så inspirert av å lese, at eg fann fram nokre skogsfoto eg også, og la ut på bloggen min.

    SvarSlett
  5. Jeg også "hater" skogen og holder meg unna hvis jeg kan. Det er litt snodig det der, men tror det skyldes min mangel på fantasi (noe jeg som realist og mønsterslave vedkjenner meg uten problem). Heldig for meg at andre liker skogen, jeg liker nemlig votter derfra! Takk for boka!

    SvarSlett
  6. Som oppvokst i de dype skauæne i Østfold, så er jeg definitivt et skogsmenneske. Du hadde en nydelig skildring av en tur i skogen sånn som jeg kan ha det. Jeg er også gift med en som foretrekker utsikt og topptur, og jeg synes det også er vel og bra, men trenger jeg ro for stressa skuldre, tenketid eller bare litt ekstra inspirasjon så er skogen min definitive favoritt.
    Når jeg i tillegg er glad i å løpe orienteringsløp så sier det seg vel sjøl at jeg bør være glad i skog... :-)

    SvarSlett
  7. Jag är också mer skogsmänniska, kan gå hur länge som helst. För mig är det avkoppling, man kan rensa alla tankar, plocka svamp och bara njuta. /Paulina "Garn&Mera"

    SvarSlett
  8. Etter x antall år på Østlandet har jeg lært meg å like skogen, men opplevelsen av å gå i skogen er (selvsagt) en helt annen enn å gå i Jærheiene eller i bratte Lyngsalper. Fjellet, havet og heia har jeg i DNA-et, men paradoksalt er det skogen som innbyr som du så fint sier til å gå inn i meg sjøl, som motsetning til de mer luftige naturopplevelsene hvor man løftes (og luftes) opp og ut. Fint begge deler, men to helt forskjellige naturopplevelser og -erkjennelser.
    Gleder meg til å utforske Eventyrskogen, del to! OG som et passende sammentreff utkom også Nordisk Kulturpolitisk Tidsskrift i dag med et nummer om kulturarv og kulturpolitik, og kulturarvens prosesser. Mye fin lesning i vente i jula :)

    SvarSlett
  9. For en nydelig bloggpost, Ann! Jeg tror du har rett i at skog og eventyr hører sammen, og at det finnes skogmennesker. Jeg er ett av dem.

    SvarSlett
  10. Jeg også elsker skogen og trær, grønne trær, gule, små, store, døde, trestammer osv. osv :) men jeg eier ikke stedsans :D

    SvarSlett
  11. Jepp, klart det finnes skogmennesker, jeg er det selv. (Det syns visst på bloggen min...). Har du vokst opp under ei furu, blir du automatisk glad i skauen. Og det er klart det var her eventyrene oppstod! Men det var før skogsveiene og markastuene dukket opp da. Jeg traff nylig et troll i skogen, for eksempel.
    Kjentmannsmerket og turorientering kan anbefales for skogmennesker, i tillegg til sopplukking og bærpelling. Og skiturer, såklart. Men toppturer er fint, det også.
    Koselig bloggpost!

    SvarSlett
  12. Å, for en fin tekst om fine østlandsskoger! Jeg er også veldig glad i furulegger på geledd og tette granskinger og er gift med en vestlending som liker hogstflater (grøss) der det endelig er litt lys... :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Mannen min er også vestlending så det er nok der det ligger ;)

      Slett
  13. Ja, det tror jeg, Ann. Utsikt - særlig til sjøen - inspirerer til andre slags historier enn eventyrene. Jeg er veldig med deg vedr stedsansen og enkeltelementene som står ut hver for seg inni skogen. Jeg er verdens heldigste; bor med vid havsutsikt, og har 5 min å gå til deilig og spennende skogtur i heia bak oss, hvor vi til og med kan finne et par topper. Og så har jeg fjordlandskapet fra Vestlandet i hjertet. Jeg har alt, jeg! :D

    SvarSlett
  14. Enig i at skogen kan være trolsk...men jeg får den følelsen når jeg sitter nede i fjæra, og det mektige havet slår sine bølger innover land... og de nordnorske eventyrene er nok ikke født i en skog! Jeg anbefaler feks Skarvene fra utrøst.

    SvarSlett

Jeg blir kjempeglad for alle kommentarer, selv om jeg ikke svarer hver i sær :)
Dessverre har jeg måtte skru på ordrebekreftelse fordi jeg får så innmari mye spam. Håper ikke dette gjør det altfor vanskelig for deg å kommentere.