29.4.11

Mønstermonster (Norwegian Knitting Design)

Fra strikkebokhylla mi
Jeg er et monster etter strikkemønstre, særlig flerfarga mønstre.
Og som så mange andre har jeg fått øynene opp for strikketradisjonen fra de baltiske landene. Som Merike Saarnit sa det i intervjuet med Wonder Mike: Nancy Bush har virkelig satt estonisk strikking på kartet; alle i hele verden som bryr seg om sånt veit nå hvilken utrolig skatt de forvalter. (Og nei, hvis du ennå ikke kjenner til Nancy Bush så er det ikke kona til han der, du veit, han ... åh, hva er det han heter ...;p)

Vi i Norge er så stolte av vår tradisjon, og det har vi selvfølgelig all grunn til. Selbu er blitt et engelsk ord som betyr noe. I forhold til folketallet syns jeg vi (det store vi) har klart å sette strikking på kartet. Vi har strikkere som Unni S. Dale med blant annet mariusgenseren sine, vi har Per Spook, og det skulle ikke forundre meg om en del av de nyere norske strikkedesignerne også har et visst ry utenlands.
Og så har vi skribenter og samlere som Annichen Sibbern Bøhn (en oversiktsartikkel i pdf som lastes ned på maskinen din) og Annemor Sundbø. Og amerikanske Terri Shea.

Gjenopptrykk og oversatt
Terri Shea har som nevnt tidligere bestemt seg for å oversette og trykke opp boka til Sibbern Bøhn, og den er for salg nå. Prisen på litt over 100 kr er det jo ikke noe å si på. Spørsmålet er, trengs den? Trengs den? Alle strikkere, særlig oss mønsterstrikkere som ikke er så heldig å ha originalen, vil selvfølgelig si ja. Og så er det alle dem som har hørt om boka, og er nysgjerrig, de vil også si ja gjetter jeg. Og da er vel de fleste dekka; boka trengs.

Siden jeg var så heldig å få strikke den ene votten i boka så vil jeg også si at det er en grunn til å ha boka i bokhylla mi (men er jeg smålig som mener at vi som har strikka ting til boka, smått og stort, burde hatt kreditt? det er jo ikke vanlig å oppgi hvem som har strikka ting i bøker, likevel føler jeg meg litt, ikke snytt, men - oversett? No big deal, jeg kan fortelle det her, jeg, og vise fint bilde ;p).

Min. Faktisk ;)
Men det som slår meg når jeg ser igjennom boka er at det trengs noe mer enn dette. Hvis Norges strikkery aleine er basert på denne boka, da står det dårlig til. Jeg vil ha mye mer enn dette, og jeg trenger mer også.
Shea skriver at boka blei skrevet av Sibbern Bøhn i en tidsperiode hvor mange  strikkemønstre holdt på å forsvinne ut i det store tomme intet. Hun, Sibbern Bøhn, reiste land og strand rundt og samlet de hun kunne.
Boka er trykt opp flere ganger, og oversatt til engelsk tidligere, hvis det er et tegn så viser det at boka har vært viktig og populær.
Jeg skjønner - og innser - at boka i seg sjøl har fungert som grunnmur og ballast for alle seinere strikkere i Norge, og strikkedesignere. Men fordi jeg har sett strikkeskattene fra de baltiske landene, med bøker, hefter, avhandlinger, mønster på mønster på mønster på mønster, så får jeg en viss uro inni meg og lurer på om det er den norske selvgodheten igjen som slår til? Please, hvis du har noe konstruktivt å komme med i forhold til dette, skriv om det i kommentarfeltet - jeg er engstelig og trenger innspill!

Og så ønsker jeg at noen - mange - i Norge begynner å skrive om mønsterskattene våre, for det må være mer, si at det er mer enn dette? Mange av dem som er i boka til Sibbern Bøhn er jo ikke engang norske, de er enten kopier eller baltisk-svensk-inspirert, så vidt jeg kan se? Har du boka? Se på snuttene 62-65, de kunne vært henta fra Latvia eller Estland. Eller figur 66. Og figur 58, Hallingbord. OK, hvem kan si om det er originalt norsk eller finsk eller estisk, men når Sibbern Bøhn selv ikke reflekterer over det, må jo noen annen gjøre det?

Dette er ikke til forkleinelse av Terri Shea, som har gjort en jobb som burde vært gjort for lenge siden, å gjenopptrykke en norsk bok.

27.4.11

Luksus(problem)

Jeg sier - som så veldig mange andre, har jeg lagt merke til - at jeg egentlig aldri vinner noe og derfor blir kjempeglad når jeg gjør det. Jeg har også lagt merke til at det er lettere å vinne på Twitter (ups, ikke nå lenger, nei ;p) enn i folks blogger. Og på SKA (Sock Knitters Anonymous, Ravelry) skal det visst være legendarisk vanskelig å vinne. Det er så mange, så veldig, veldig mange, som sloss om de samme premiene. Heldigvis er det ingen av oss, garantert!, som strikker sokker for å vinne premier.

Men altså, denne gangen var det meg. Og heldigvis vant jeg ikke garn denne gangen, juhuuuuu! Jeg vant noe som er mye mer praktisk for sånne som meg, sånne som har syndig mye garn, så mye garn at det egentlig begynner å bli smått tragisk.
Jeg vant en prosjektbag fra Blue Tulip på Etsy. Riktignok en liten en, men jeg tenkte at jeg skulle slenge inn litt mer penger å få en større. 

Noen som føler behov for å hjelpe meg å velge? 

Nr 1

Nr 2

Nr 3
Kanskje jeg ender opp med alle bagene ...

26.4.11

Påsken oppsummert

Hjemme igjen etter en avslappa uke i Romania, noen dager i Bucuresti og et par dager oppe i fjellene, Bresov i Transylvania og Grev Draculas slott i Bran. Over fjellet med toget lå det fortsatt mye snø, men oppe på sletta rundt Brasov var det full vår nå i april. Heldigvis.

Alt er stort i Romania ...
Jeg spurte på Romania-gruppa på Ravelry om det var noen garnbutikker eller strikkekafeer i Bucuresti, men svaret var nei til begge deler. Det eneste jeg kom over av garn var disse pyntenøstene på et påskemarked.

Fin strikkebenk i Drakulas slott, Bran
Heldivis hadde jeg med meg eget strikkeutstyr. Og med mye reising (det er billig å reise i Romania, men både til og fra og i var det mye venting og test av tålmodigigheten) blei det endel strikking. Også. Jeg blei for eksempel ferdig med sokkene Gördes. Det er det tredje paret jeg strikker fra boka Silk Road.

Gördes fra boka Silk Road
De er strikka i Wollmeise Twin, Frosch, på pinner 2,5 mm. De var ikke vanskelige, bare litt krevende for det var mye flytting av masker. Mye flytting av masker. Men de er blitt vakre (if I might say so) så jeg syns det har vært verdt jobben.Og ja, jeg anbefaler fortsatt boka. Mønstrene er skrevet på en klar og enkel måte. Sjøl har jeg kjøpt den elektroniske utgaven og etter hvert som jeg bestemmer meg for et mønster skriver jeg det ut. Også veldig enkelt framfor å ha med en hel bok.

Jeg lovte å trekke en vinner som kunne svare på hva perlekrepp fra fortida hadde inspirert meg til å lage i nåtida. Og jeg er kjempefornøyd med å kunne si at den heldige vinneren (som var så fornøyd med søkefunksjonen her på bloggen, he, he) heter ... tada, Heklepekle! Du får sende meg en melding på theneedlelady@gmail.com

Tusen takk til alle som tok seg tid til å søke - og finne.

14.4.11

Påskequiz

I en bok i en bokhylle i en annen by trakk jeg ut dette bokmerke her om dagen. Boka var gammel (en pocketpock fra 1972), bokmerket er gammelt. Fra begynnelsen av 80-tallet.


Mhm, grønn perlekrepp reservert en julidag for snart 30 år siden. Jeg husker den grønnfargen, som en vårdag. Som en dag som dette egentlig, en grønnfarge som ligna nytt gress og nyutsprunget lønn. Irrgrønn.


Ett nøste, og så reservert for en hel måned da. Forhandleren var grei.

Og så over til quisen. I løpet av det siste året har jeg strikka en ting som var basert på det som kom ut av denne grønne perlekreppen. For 30 år siden - snart - strikka jeg noe, som jeg nå strikka oppat. Og som jeg har blogga om det siste åre. Og det er bare én ting.
Skriv navnet på det jeg strikka, ja, det har et navn, og få muligheten til å vinne ... ja, jeg veit ikke helt ennå. Et nøste av noe. Hemmelig. Påskehemmelig.
Vinner trekkes 2. påskedag.

Uansett hvor du befinner deg de neste 14 dagene, meld fra hvor du drar og huske nok garn til å komme deg igjennom en storm. Og påskegodt naturligvis!

11.4.11

- Men bare et blink for stjernene ...

... sa Strikkelise da hun kommenterte på flickr.com mitt forsøk på å syntes synd på meg sjøl over all tida jeg har brukt på sjalet Stjärnhop (kan ikke lenke til mønsteret da det ikke er tilgjengelig for alle lenger).

Noe så teit. Syntes synd på seg sjøl fordi man har strikka et sjal! Jeg har vært forkjøla (eller noe) en uke og det skal ingen ting for å syntes synd på seg sjøl. På meg sjøl. Jeg tror verden skal være glad for at de er spart meg som kronisk syk ...


Det begynte i desember da den svenske strikkeorganisasjonen Sticka.org spurte om det var greit at de brukte Tistel/Mrs. Barista-sjalet som utgangspunkt for en fellesstrikking.
- Kjempehyggelig, sa jeg. Kan jeg også være med?
- Klart det. Vi legger ut mønsteret til fri bruk for alle i en måned.

Det er utrolig lite man får strikka i løpet av en måned.
Også i løpet av to. Og tre. På slutten klarte jeg å strikke to omganger i løpet av 1 time, og til og med tanken om et kjempesvært sjal begynte å bli tynnslitt. Det var først med heiarop fra dere, og trussel om bloggtørke fra meg, at jeg fikk ut fingeren. Og fikk plukka opp masker og klipt og strikka kant (en tynn, liten en ... i motsetning til for eksempel Maria sin). Og sydd inn tråder, og dampa ned kantene og tatt bilder. (Og lagt dette sjal bak meg.)

- Nei, slutt å klage, fortell litt fakta i stedet!
Sjalet er strikka i det nydelige merinogarnet Joruns Botany, på pinner 2,5 mm. Det er rødt og hvitt i bunnen, og lilla og hvitt i kanten.
Det er 95 cm fra nakken og ned, og 190 cm over. Det veier 450 gram. Det høres kanskje mye ut, men det er faktisk superlett. Kanskje fordi det er strikka på så tynne pinner?

For dere som ikke trenger enda et sjal, og i hvert fall ikke blir inspirert av den triste tonen min, hva med sjal for hunden i stedet?

Har dere skjønt hvor glad jeg er for at dette sjalet er av pinnene mine?

3.4.11

Langs Silkeveien

Joda, jeg er ferdig med andre par sokker fra boka Silk Road, men jeg er irritert på meg sjøl! Akkurat nå føler jeg at jeg bare gjør det for å utsette det jeg virkelig burde gjøre, strikke ferdig Stjärnhop-sjalet mitt ;/

Sokkeparet er Afshari, de er strikket i et BFL-garn som jeg fikk som gave av Ullfori. De veier 58 gram og er strikka på pinner 2,25 mm. Afshari er et par greie og pene sokker, og garnet er nydelig, både fargen og kvaliteten.
Men sokkene er ikke så veldig praktiske - for å si det mildt. De har ingen vrangbord så de glir ned. I tillegg er mønsteret sånn at det trekker seg sammen - og igjen faller ned. For å ta bilde måtte jeg feste de med en knappenål bak i sokkene under - ellers ville det blitt et veldig sørgelig syn.


Når det er sagt, det er ikke alle sokker som trenger å være så høyt oppe. Sokkene sitter bra på føttene.

Og her er sjalet som sitter som en propp i hele strikkesystemet mitt for tida, Stjärnhop. Jeg klarer ikke å starte på noe stort for tida enda jeg har så lyst! Nå har Tante Ull blitt ferdig med sitt megasjal med et monsterantall av perler på dritkort tid, sitt ShipWreck-sjal, og jeg er blitt inspirert til å gi meg i kast med den siste mila mi.


Og premien? Et nytt sokkepar ...


Kan noen heie litt på meg fra sidelinja, please? Jeg er nemlig ikke tilbake her på bloggen før det er ferdig ;)

2.4.11

Sokken Mood

Ja, da har i hvert fall jeg starta på sammenstrikkinga til sokkestrikkeboka Silk Road. Og jeg er ikke aleine, vi er 6 nordmenn av 290. Det er artig hvordan det alltid syntes som om vi nordmenn er i alle grupper.

Jeg begynte med sokkene Mood (en liten by i Iran som av og til skrives Muud eller Moud).

Alle sokkene i boka strikke ovenfra og ned, denne også. Den hadde en vrangbord (litt kort, kanskje, for den ruller seg) som mønsteret i sokken henter opp og brukter litt annerledes, veldig fiffig.
Jeg hadde aldri brukt den strikketeknikken som ble brukt her, men den var veldig effektiv og skapte en litt tykk stofflighet som jeg likte veldig godt. Faktisk så godt at jeg lurer på om jeg skal strikke et babyteppe i den masketeknikken?

Jeg hadde bare i underkant av 90 gram så jeg var litt gjerrig på legglengden. Hadde jeg hatt mer garn å gå på skulle de vært mye lengre begge to. Som det blei repterte jeg mønsterrapporten 8 ganger. 

 
Dessverre ikke et Mood-teppe ...
Sokene veier 82 gram. De er strikka på strømpepinner i bambus på 2,25 mm. Garnet er Sanguine Gryphons Skinny Bugga! i Oleander Hawk Moth. Boka heter fortsatt Silk Road og er skrevet av Hunter Hammersen.