28.2.11

Votteinteressert? Løp og kjøp!

Jeg har tidligere omtalt votteboka Solveigs vanter av Solveig Larsson, en liten stor skattekiste av nordiske vottemønstre. Nå ser jeg at den er til salgs på Tanum, og jeg forslår at folk kjenner sin besøkelsestid og legger seg i sovepose utenfor postkassa si i påvente av levering! (Kubjeller og telt er kanskje å dra det for langt.)

Den er ikke billig, det skal den ha, men den veier over en kilo og har over hundre mønstre tilpassa både til barn og voksne.

Jeg sitter og strikker på flere av mønstrene for tida, og har bare godord å komme med.


Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, jeg skulle ønske det ble gitt flere personlige strikkebøker fra tradisjonene rundt der folk bor.

23.2.11

En (varm) miniflodhest

Husker noen at jeg nevnte jeg skulle strikke genseren Vaila? Nå i februar? At jeg bare skulle kjøpe garn, Malabrigo Worsted, i Sverige? Som ble for dyrt (1500 skr)? Og at jeg heller skulle satse på et norsk garn, et lokalt, kortreist garn? Ja. Det var en god historie, det.


Jeg var på Tjorven og kjøpte, ikke Smart som jeg egentlig hadde tenkt, men Peer Gynt. Jeg kan ikke forklare hvorfor det ble Peer Gynt bortsett fra en bitteliten tanke som fløy igjennom meg - ikke en veldig gjenntenkt tanke - om at det hadde vært en god idé ikke å gå for Superwash for en gangs skyld. 800 gram. I forhold til garnlengde i forhold til Malabrigo Worsted var det så og si identisk. Jeg lagde prøvelapp, og fant ut at jeg måtte satse på 42. Og tenkte det ville være en god idé å strikke det ene ermet først.

Jeg kan ikke si det på noen annen måte: Det så forj##lig ut. Det så ut som om jeg hadde trukket på meg en flodhesthud. Grått er i denne sammenheng en svært treffende farge også. Så da satt jeg der med to konklusjoner ("jeg skal strikke Vaila, men det må bli på et seinere tidspunkt når jeg får tak i Malabrigo Worsted til en overkommelig pris, og den skal ikke strikkes i grått") - og 800 gram grått.


Akkurat da kom boka til Veera Välimäki: Book of Gray, ut. Og jeg likte så godt den jakka som het Comfort Cardigan. Bortsett fra halsen. Og det nevnte jeg i en kommentar, og i løpet av en times tid kom Veera med en modifisert utgave til meg!

Ja. Jeg veit. Den sitter ikke heeeeeelt sånn på meg som den gjør på henne.


Jeg er fortsatt en flodhest, men en liten miniflodhest i stedet for den store dundra jeg kunne ha vært om jeg ikke hadde snudd på flisa. Jakka skal ikke brukes ute blant folk, det er en kosejakke som går langt nedover rumpa som kan varme meg på iskalde desember og januar og februar-dager heromkring. Med fine, røde knapper.

Er ikke flodhester veldig hyggelige dyr?

21.2.11

Dagens dont

Maja-lua som jeg snakka så varmt om i forrige innlegg blei for stor for meg som nevnt. At den så fin ut på bildet kom av at jeg fant en lite brukt (eller - hva veit jeg ;p) metode. Jeg tok en maske-sikkerhetsnål og snurpa den sammen bak. Og brukte lua gjennom hele helga. Den var for fin til ikke å vises fram ... rett og slett.

Og det fungerte greit. Men tanken var at jeg skulle sy den sammen i stedet.

I dag fant jeg fram symaskinen min og det tok vel akkurat 15 minutter å kvitte seg med den lite dekorative - og  noe kalde (og skumle) - nåla i nakken. 

Jeg bretta sammen det stoffet i lua som var for mye, sydde en rettsøm og klipte vekk det meste (ca. 30 masker). Noe måtte være igjen så jeg kunne sy en sikksakksøm.

Akkurat som jeg skulle ha sydd en søm for å klippe opp en strikkejakke som var strikka på rundpinner.

Bildet til høyre viser hvor mye jeg klipte bort.

Det blei selvfølgelig en klipt søm i bakhodet, men de fleste luer har jo en eller annen type søm så denne skiller seg ikke ut på noen måte. Og viktigere, nå passer lua meg perfekt, fortsatt litt stor akkurat som jeg liker dem.

Uten en nål i bakhodet. Og uten å ha laget en prøvelapp på forhånd ...

Siden jeg har brukt den i helga må jeg få fortelle at jeg har fått mye positive kommentarer for den også. Jeg tror fargene - de brune, grønne tonene - passer meg veldig bra; i tillegg til at det er et vakkert mønster selvfølgelig.

Redigert 22.2.2011:
Mønsteret kan kjøpes på garnbutikken nysta.se. Dessverre kan den ikke lastes ned (per i dag?) så man betaler for en papirkopi som kommer i posten. Prisen er 81 skr.

18.2.11

Forelska i en lue. Igjen.

Fra jeg maste til meg mønsteret på lua Maja til Borntoknit til jeg tok bilder i dag gikk det mindre enn 48 timer. Det er ikke for å skryte, jeg sier det for å fortelle at jeg ble helt hekta på den. Og jeg har bare lyst til å sette meg ned å strikke enda en, og kanskje en til. Og er det må vel være noen som trenger en til ...

Jeg syns alle luene til Johanne er vakre, men det er noen som prater høyere til hjertet mitt, og det gjorde Maja.


Hun er strikka i Wollmeise Spice Market - hovedfargen - og en melert Mini Mochi i grønn-gul-brun som kontrastfarge. Den er strikka på pinner 2,5 mm, og veier 80 gram. Og den er litt stor så jeg skal sy og klippe litt i den. Jeg kommer tilbake med bilder fra det.

Kontrastene er ikke så gode som i Born to Knit sin, men det passer meg bedre, at det er litt mer ton i ton. Det eneste er at toppen av krona ikke kommer så godt fram på min lue som den opprinnelige. Men det er det jo bare Gud som ser ;)

--- Ang Husflid-debatten --
Tusen takk til alle som kommenterte - jeg veit det kosta noen av dere litt å si dette høyt <3

16.2.11

Hva er det med Husfliden?

Nei, jeg har ikke noe svar, jeg håpet kanskje noen der ute kunne gi meg svaret? Jeg har bare vært medlem i ca. 12 timer så jeg har heller ikke noe særlig grunnlag for å mene noe; i tillegg er jeg veldig spinne- og strikkefokusert, kanskje andre sider ved Husfliden ter seg annerledes? Alt jeg skriver om i denne blogposten er ... tanker, fordommer, ideer, og en refleksjon over at jeg som strikker og mønsterskaper ikke føler at jeg har savna å være medlem. (Men bare for å gjenta, jeg er altså medlem nå! Det er rart hvordan andre folks engasjement gjør en inspirert ♥)

Da jeg gikk til Sogn husflidslags møte i går kveld med sokkestrikking som tema var det ikke første gang jeg hadde tenkt jeg skulle gå på et husflidslagsmøte. Jeg har plukka opp heftet til Oslos lag 2-3 ganger før, titta igjennom - og ikke blitt frista. Dette møtet var jeg invitert til, laget hadde til og med spurt om å få låne et av sokke-bildene mine, så jeg var, vel, nødt ...

Og jeg må si unnskyld på forhånd til alle vennlige mennesker jeg traff i går, ikke minst arrangørene, dette er ikke personlig ment, jeg storkoste meg (hvem ville ikke det når de fikk skinne som dere lot meg skinne i går?). Men hvor var interessen og gløden og unge mennesker som kom og lurte på hvordan man strikker en sokk eller lager et mønster? Skulle de ikke ha vært der? Hvorfor kom de ikke?


Kanskje det er oss medlemmer det er noe med? Det står på forsiden av Husflidens hjemmeside:
Vi brenner for norsk design. For unike produkter med en unik historie – i møtet mellom tradisjon og fornyelse. Fra bunad til klær. Fra garn til brukskunst og gaver. Velkommen til Norsk Flid Husfliden.
Kanskje et sånt verdigrunnlag ikke har plass til sånne hverdagshusflidere som jeg forestiller meg utgjør stammen av medlemmene; i hvert fall er det ikke noe som reflekterer meg? Det er altfor stort, for proffesjonelt, for langt unna min virkelighet. Norsk design? Jeg har lyst til å strikke vakre sokker, jeg.

Som sagt, jeg har møtt kun en håndfull husflidere, og jeg vil heller si med Wikipedia:
I dag kan vi si at husflid forener tradisjon, håndverksteknikker, materialforståelse, estetikk, kvalitet og skaperglede.
Skaperglede! Å skape noe utfra seg sjøl, noe man mestrer, er flink til og har kontroll over, noe man ønsker å dele med andre, det er det som er husflid.

Eller er det meg sjøl jeg snakker om? Problemet er at når jeg ser meg rundt så syntes det som om det er (minst) to verdensbilder: De "eldre" (kanskje "de etablerte" er et bedre uttrykk), kanskje mest interessert i å bevare det som allerede er, og de yngre, bloggerne som deler og hjelper hverandre til nye teknikker, garn, videoer, podcaster, KAL'er og swapper, som møtes på kafé for et par timer for å utveksle mønstre og hjelpe hverandre med et konkret problem.

Jeg merker at jeg ikke har klart å skrive meg helt inntil kjernen her, men kanskje det blir lettere om et par års tid, når jeg har truffet flere, vært på flere møter, sett mer håndverk utført, å kunne si noe mer relevant. Samtidig er (kanskje) dette bildet som mange med meg har, Husfliden er ikke for meg, det er vanskelig å gå på møtene, det er vanskelig å la seg engasjere av det som foregår der. Der borte. Der oppe. Hos dem.

Hvordan er Husfliden organisert der du bor? Kjenner du deg igjen i det jeg skriver, eller er dette et lokalt (Oslo?) fenomen?

14.2.11

Nytt sokkemønster, Ethos

Sokkene Ethos

I samarbeide med Liv Dahlseng Østbø har jeg gjort ferdig enda et sokkemønster, Sokkene Ethos. De strikkes tå-opp, på pinner 2 mm. Hælen er som sokkene Jernverk, en blanding av kilehæl og forkorta rader.

Størrelsen er veldig enkel å justere fordi underside, hæl og bakside av leggen består av striper - som kan gjøres videre eller smalere alt ettersom man har behov. Mønsteret består av tre diagrammer og skreven tekst for hvordan du skal strikke dem. Men det er ingen forklaring på hvordan du skal legge opp Judy's Magic Cast on, eller veldig detaljert på forkorta rader, så den kunnskapen må du søke andre steder.

Jeg tar ca. 18 kr for mønsteret, $3, og du kan kjøpe det her, via Paypal.



Jeg syns kanskje sokkene også ville være fine mannesokker, jeg?

10.2.11

Den grå boka

Dette er et rent reklameinnslag, så er du advart!

Twitter var det noen som pekte mot denne e-boka, book of gray, av den finske strikkeren Veera Välimäki (designeren bak den åh så populære Still Light-tunikaen).

Hun har kommet med en e-bok med 6 enkle og effektive strikkemønstre - alle på engelske, alle i grått (i boka).

Sjøl har jeg falt for jakka til høyre, selv om jeg antageligvis vil komme til å se ut som en flodhest i den. Eller gravid. Men som innejakke ... skulle det gå bra. Og det heter jo komforjakke.

E-bøker er så praktiske, instant satisfaction her og nå. Og mønsteret har en i hånda, klar til å løpe ut i (eh, snøen) vinteren og kjøpe garn. Og når vi snakker om garn, når skal garn kunne laddes ned like lett?!

6.2.11

I rute. Så og si.

Jeg humper avgårde på arbeidslista mi for dette året, krysser av og strikker videre. Ferdig med desembermønsteret, ferdig med halvparten av januarmønsteret: Jeg har strikka lua Thorpe, men ikke lua Coline. Jeg begynte på den, Coline, og fant ut at jeg ikke likte den lenger. Sånt skjer når man putter ting i strikkekøen sin, regner jeg med. Til gjengjeld har jeg strikka en lue som ligner litt, den norske Ullstundlua, mønster på norsk og engelsk her.


Lua er strikka i Rowan Felted Tweed og veier 50 gram. Jeg strikka 7 repitisjoner av mønsteret i stedet for 4 som det sto. Garnet fant jeg på loppemarked for et par år siden, jeg ville aldri ha funnet på å kjøpe Rowan til full pris. Egentlig er det plan B-garn for jeg hadde bestilt fiber som skulle spinnes til garn, et nydelig grått merinogarn. Men det fikk jeg ikke til denne gangen, jeg har dratt og slitt i det og nesten ødelagt fingrene mine. Så det står fortsatt på rokken, og jeg spinner bare litt av gangen.
Men Rowan-garnet var ment å bli en lue det også, og hadde ligget en stund så jeg er fornøyd likevel.
 (For øvrig, hvis du vil strikke lua sammen med andre (samstrikking = KAL) så foregår det en på Ravelry-gruppa til den norske podcasten Ullstund.)

For februar står egentlig genseren Vaila på tur. Og det er neste prosjekt, men ikke i Malabrigo Worsted som planlagt. Det garnet er ikke å få tak i her i Norge så jeg skulle kjøpe det i Sverige da jeg var der i forrige uke. Inntil jeg hørte prisen. 1500 svenske kroner. Det er ikke aktuelt å bruke 1500 svenske kroner på en genser som jeg skal strikke sjøl.
Etter å ha undersøkt litt ser det ut til å bli Smart av Sandnes i stedet. Det har omtrent samme løpemeter per 100 gram så jeg slipper å tenke forandre så mye, og så ser det ut til å ha en veldig skarp stitch definition.
Jeg gleder meg faktisk til å strikke en vakker genser i et norsk garn.